Ståle Hellesø har arbeidet som advokat i Norges Fiskarlag siden 90-tallet.

Hans erfaring med norsk praksis knyttet til inndragning tilsier at denne håndhevelsen er å regne som straff. Hellesø mener dette er brudd på EMK, noe han drøfter i teksten nedenfor.

Leif Ulriksen ble i vår frifunnet i Hålogaland Lagmannsrett og tilkjent verdien av en inndratt fangst, samt saksomkostninger for rettsbehandling i tingrett og lagmannsrett.

Statens anke av frifinnelsen behandles nå av kjæremålsutvalget i Høyesterett, som består av tre av de 20 dommerne i Høyesterett. Utvalget avgjør om en sak er så betydningsfull at Høyesterett bør avgjøre den. Saksbehandlingen i ankeutvalget er skriftlig, og avgjørelsene skjer på grunnlag av de eksisterende dokumentene i saken.

Ståle Hellesø er ansatt som advokat i Norges Fiskarlag. Han peker i dette oppslaget på hvorfor han mener inndragning i fiskeriene er å regne som straff slik det praktiseres i Norge i dag.

Om inndragning og straff – med referanse til Ulriksen-saken

-Inndragning av fangstverdien av fangst som er fisket innenfor et fartøy sin kvote er å betrakte som straff med den konsekvens at havressursloven § 54 ikke hjemler inndragning.

Dette selv om en eller annen regel i tilknytning til hvordan fangsten skulle være utført er brutt. Årsaken er kort fortalt at fisker der han fisker innenfor sin kvote, men bryter en regel om hvordan han skal fiske kvoten ikke har fått noen berikelse som følge av denne overtredelsen. Det er ikke oppnådd noe uberettiget utbytte eller berikelse som det er rimelig og forholdsmessig å trekke inn.

Dersom inndragningen er straff så kreves det etter den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) både at fisker kan bebreides for overtredelsen og at reaksjonen skal være forholdsmessig, altså at straffen skal stå i samsvar med overtredelsen. Dagen praktisering er at fangstverdien fullt ut inndras uten noen som helst vurdering av årsak til hvorfor en regel ble overtrådt. Det praktiseres således en bruttoinndragning hvor det ikke gis noen fradrag for kostnader.

Dagens praktisering er etter min mening ugyldig og uhjemlet fordi den er i strid med Norge sin forpliktelse i henhold til EMK. Det er ikke slik at det er opp til Norge eller det enkelte land å bestemme og avgjøre hva som er å betrakte som straff. Straffebegrepet er såkalt autonomt, altså at det er opp til Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) å avgjøre dette. Norge må innrette seg etter den internasjonale domstolen. Det er flere årsaker til at dagens praktisering er ugyldig;

Lagmannsretten var ikke pålagt å kommentere straffespørsmålet i aktuelle dom fordi den fant at vedtaket uansett var ugyldig fordi det ikke var noen ulovlig overføring av fangsten. Men lagmannsretten kommenterte likevel problemstillingen og uttalte følgende etter å ha redegjort for dagens praksis og som rettslig må betraktes som et Obiter Dicta. Dette er uttalelser som ikke har betydning for resultatet i saken, men der retten ser det som sin oppgave å drive med rettsavklaring og rettsutvikling. De brukes der retten ser behovet for en avklaring for fremtiden. Lagmannsretten uttalte følgende;

«Hvorvidt denne rettssetningen vedrørende administrativ bruttoinndragning på objektivt grunnlag av denne karakter fortsatt står seg i lys av EMDs avgjørelse i G.I.E.M S.R.I and others v. Italy (EMDs storkammeravgjørelse fra 28.juni 2028), trenger ikke lagmannsretten å ta stilling til.»

Denne uttalelsen er meget interessant og jeg tolker og leser den slik at lagmannsretten er enig med Norges Fiskarlag i at dagens praksis på dette området er ugyldig eller i alle fall at det kan stilles spørsmål ved om den fortsatt er korrekt.

Jussprofessor Jon Petter Rui har utarbeidet en juridisk betenkning, altså en gjennomgang av fiskerimyndighetenes praktisering av regelen om administrativ inndragning og konkludert med at den er ugyldig og i strid med EMK i de tilfeller der fisket skjer innenfor et fartøy sine kvoter selv om fartøyet overtrer bestemmelser om hvordan kvoten skal fiskes. Jussprofessor Jon Petter Rui sin kompetanse i juss på aktuelle område er for øvrig også ansett så god at også Staten ved Justisdepartementet i 2014 bestilte betenkning fra han i forbindelse med regjeringens arbeid med å reformere inndragningshjemlene til politi og påtalemyndighet i kampen mot økonomisk kriminalitet.

Fiskerimyndighetene praktiserer administrativ inndragning av fangstverdi der fangsten er kvoteregulert slik at fartøyet ved inndragning ikke blir kvotebelastet for den ulovlige fangsten. Dette begrunnes i at fiskeren skal stilles som om det ulovlige fisket ikke var gjennomført. Fartøyet kan således fiske inndratt kvantum på nytt, men dette kun dersom inndragningssaken er avgjort i samme kvoteår som fisket foregitt i. Til dette er det mye å kommentere og stille spørsmålstegn ved. For eksempel;

Hva er den rettslige, faglige og ikke minst det ressursmessige hensynet og begrunnelse for at et fartøy kan fiske hele eller deler av sin kvote to ganger?

Hvor kvotebelastet dette kvantumet som fiskes to ganger?

Dersom kvantumet ikke kvotebelastes innenfor Norge sine tildelte totalkvoter; er våre avtalepartnere om fordeling av felles fiskeressurser orientert om og kjent med denne ordningen?

En faktisk og svært relevant tilføyelse er at «retten» til å fiske på nytt først ble allment kjent nå nylig og at mange av de fartøy som ilegges inndragningsvedtak ikke får benytte denne «retten» fordi vedtak og klageavgjørelse først blir avgjort året etter (og endog årene etter) at fisket skjedde slik at «retten» derfor er bortfalt. En uheldig side av at det er kvoteåret som avgjør om fartøyet kan fiske på nytt er såldes saksbehandlingstiden til fiskerimyndighetene. Særlig uheldig er det dersom fartøyet etter å ha fått vedtak benytter seg av sin rett etter forvaltningsloven til å klage på vedtak man er uenig i. Når det er klagebehandlingen og dens tidsbruk som medfører at fartøyet mister sin «rett» til å fiske på nytt fordi klagen først avgjøres i etterfølgende kvoteår så er dette særdeles uheldig.

Nærings- og fiskeridepartementet instruerte Fiskeridirektoratet den 30.juni 2020 i forbindelse med klagesak jeg hadde der det var inndratt fangstverdi for nærmere 21 millioner kroner fordi et fartøy sin høvedsmann ikke var registrert i fiskermanntallet hvilket var et krav for at fartøyet kan delta i fisket om å avstå fra å opprettholde vedtaket. Jeg hadde i den saken anført at inndragningsvedtaket bl.a. var ugyldig fordi den er i strid med EMK da den etter sitt innhold er å betrakte som straff og på ingen måte var forholdsmessig. Departementet la til grunn at slik overtredelse «ikke er en overtredelse som skal danne grunnlag for administrativ inndragning etter havressursloven § 54.» Jeg antar og tror at departementets beslutning var preget av spørsmålet om hvordan domstolen ville vurdert inndragningen opp mot EMK.

Nærings- og fiskeridepartementet sendte den 14.juni 2021 ut et høringsforslag om å endre dagens inndragningsbestemmelse (Havressursloven § 54) ved at det foreslås å ta inn en hjemmel for å kunne regulere nærmere i forskrift hvilke overtredelser som unntas inndragning. Etter mitt syn er dette for sent og ikke godt nok. Forslaget avhjelper ikke «EMK-problemet» fordi det er normens karakter som er bestemmende for om inndragningen er straff eller ikke. Det er altså EMK og dens artikler som avgjør spørsmålet om et vedtak etter sitt innhold er straff.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg selvsagt har respekt for de bestemmelser våre demokratisk valgte myndigheter utarbeider og fiskerne skal respektere disse. Overtredelser må møtes med reaksjoner. Men spørsmålet er hvilke reaksjoner skal gis og hvilke krav må stilles for å ilegge reaksjonene? Dagens praksis om å ilegge straffelignende sanksjoner for rent objektive overtredelser, altså uten å vurdere skyld og uten å gjøre vurderinger av forholdsmessigheten mellom regelbrudd og sanksjon, medfører at regelverket mister legitimitet og troverdighet.

Løsning

En enkel måte å løse dette på kan være å beholde dagens ordning der fisker lander mer fangst enn han har kvote på og «overføre» de overtredelser der fisker innenfor sine kvoter overtrer en bestemmelse om hvordan kvota skal fiskes til den etablerte ordningen med overtredelsesgebyr hvor det for gebyr forutsettes både at det foreligger skyld samt at det der gjøres forholdsmessighetsvurderinger av gebyrets størrelse.

Les detaljene knyttet til frifinnelsesdommen av Leif Ulriksen (71) i dette oppslaget om saken fra 7. mai på Fiskarlagets nettside.