Redaktør med blikk fra fortida?

Debatt-tilsvar

-Det kan se ut til at han tror sjømaten selges av Sjømatrådet. Dette skriver Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge og Otto Gregussen i Norges Fiskarlag i et tilsvar til et debattutspill fra redaktør Øystein Hage i Fiskeribladet.

Norges sjømatråd er tuftet på et obligatorisk spleiselag i sjømatnæringen. Legitimiteten til ordningen hvor bedriftene betaler for å få utført fellesoppgaver er tett koblet til næringens opplevelse av eierskap og styring. Ved opprettelsen var det en forutsetning at Sjømatrådet og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsformidling skulle finansieres og styres av næringen selv. Vi har derfor sett oss nødt til å advare mot at statens forvaltning av Sjømatrådet bidrar til å undergrave hele ordningen. 

Med strukturelle endringer i næringen og bedrifter med stadig sterkere markedskompetanse er det viktig å være tett på næringen. Kjenne pulsen på bedriftene. Vite hva som skal være i fellespotten, og hva som bør overlates til bedriftene selv. Utviklingen i Sjømatrådet de siste årene har dessverre gått i gal retning. Styringen har blitt sterkere koblet på departementet, og flere i de departementale korridorene oppfatter Sjømatrådet som en del av det ordinære virkemiddelapparatet. Vinner disse kreftene frem, vil det utfordre selve ordningen. Det vil føre til redusert oppslutning og svekket legitimitet. På bakgrunn av styreoppnevningssaken må vi advare mot at staten behandler næringens eget virkemiddel som en statlig lekegrind.

Det overrasker oss ikke at redaktøren i Intrafish/Fiskeribladet synes å mene at det smarte valget er mer offentlig styring, mindre markedsretting og mindre tro på næringsaktørene. Hans kommentar peker helt klart i den retning. Det kan se ut til at han tror sjømaten selges av Sjømatrådet, og at utviklingen i produktdifferensiering, markedsutvikling og merkevarebygging er frikoblet fra bedriftene i næringen. Snakk om et blikk fra fortida?

Slik er selvsagt ikke virkeligheten. Sjømatnæringen har mer enn de fleste næringer evnet å vinne markeder og utvikle dem. Sjømatrådet og de generiske markedsaktivitetene har vært et støttehjul, og skal heller ikke være mer enn dette.

Slik redaktøren skriver skulle man tro at salgs- og markedsavdelingene i verdensledende sjømatselskap er utdatert og trenger bistand fra et stadig mer offentlig styrt Sjømatråd. Det forteller oss at det er redaktøren som må ta seg en tur ut i det virkelige liv. Innovasjonskraften og markeds- og ressurskompetansen hos selskapene og fiskerne er formidabel. Redaktørens nedlatende antydninger om innavl av gammelmodige og utdaterte ledere er fjernt fra virkeligheten. Mangfoldet som redaktøren etterlyser finnes i stort monn hos selskapene som finansierer Sjømatrådet, og vi ser sterke og globalt ledende selskap som utmerket godt selv evner å styre sine støttefunksjoner. Og vi ser et Norges sjømatråd hvor kun fire av ti styreplasser i dag bekles av representanter fra de som faktisk betaler gildet. Er dette klokt for å sikre at næringen både har og opplever eierskap til organisasjonen?