Tid for konkurser?

Kronikk hos Tande

-Næringsaktørene står ikke fritt til å organisere driften utelukkende basert på forretningsmessige hensyn. Det er et politisk ansvar å tilpasse rammevilkårene når ting endrer seg, skriver Fiskarlagets generalsekretær i en kronikk i Norsk Fiskerinæring.

Denne teksten ble publisert i Norsk Fiskerinæring, nr. 2/2026 og vi gjengir i sin helhet bidraget fra generalsekretær Sverre Johansen nedenfor:

«Kanskje er det på tide at vi får noen konkurser?»

Sitatet i overskriften er hentet fra en sak i Fiskeribladet for omtrent et år siden, og var kanskje en spissformulering. Samtidig illustrerer det en manglende forståelse for hvilke rammer fiskeflåten opererer under. Næringsaktørene står ikke fritt til å organisere driften utelukkende basert på forretningsmessige hensyn. Den norske fiskeripolitikken, med ulike mål, legger klare begrensninger. Da er det også et politisk ansvar å tilpasse rammevilkårene når ting endrer seg.

De siste femten årene har i stort vært en lang opptur for den norske fiskeflåten. Det har vært høye kvoter på de viktigste bestandene vi høster av, og gode priser i markedene – både på grunn av større etterspørsel og svakere norsk krone. Driftskostnadene har vært relativt lave, og det samme har rentenivået. Resultatene har vi sett helt konkret. Fiskeryrket har gått fra å være relativt dårlig betalt til at vi nå har svært gode lotter. Det er både fortjent og nødvendig for å kunne konkurrere om arbeidskraft som blir en stadig knappere faktor. Båteierne har fått en akseptabel avkastning på kapitalen som er bundet opp i båt, bruk og kvoter. Og vi har hatt en betydelig – og etterlengtet – fornyelse av den norske fiskeflåten. Moderne båter har lavere utslipp, bedre forutsetninger for fangsthåndtering og kvalitet, skikkelige fasiliteter for mannskapet og ikke minst bedre sikkerhet.

De biologiske og markedsmessige faktorene har utvilsomhet hatt stor betydning, men det er to andre forhold som har vært helt avgjørende.

Det første er adgangsreguleringen av de største og viktigste fiskeriene. Mens diskusjonen om lukkingen av snøkrabbefisket fortsatt pågår for fullt, er det lett å glemme at adgangsreguleringer er en helt nødvendig forutsetning for å sikre lønnsomme fiskerier over tid. Uten deltakerbegrensning så vil gode tider tiltrekke nye etableringer, kapasiteten vil gå opp og lønnsomheten konkurreres bort. Dette er helt i tråd med standard økonomisk teori, men det blir fort problematisk når de naturlige variasjonene gjør seg gjeldende. Store kvotereduksjoner på kort tid er noe vi kjenner godt til, årets makrellkvote er for eksempel omtrent halvparten av hva den var i fjor. Kapasitetstilpasning i en åpen allmenning vil ta tid, og omstillingskostnadene vil være betydelige. Uten deltakerreguleringer vil fiskerinæringen alltid være særlig utsatt for «boom and bust». Derfor er også adgangsbegrensninger en nødvendig del av en fiskeriforvaltning hvor ansvaret for å drive lønnsomt ligger hos næringsaktørene selv, innenfor de rammene som myndighetene tillater. Så kan det innvendes at lukking av fiskerier undergraves av at enkelte raskt snur seg og selger fisketillatelsene videre med stor gevinst. Det er for så vidt en legitim kritikk, men det er en designfeil – ikke en systemfeil.

Den andre faktoren som har hatt avgjørende betydning er selvsagt strukturkvoteordningene. Muligheten til å effektivisere driften gjennom å styrke kvotegrunnlaget har vært helt nødvendig for å sikre lønnsomhet i fiskeflåten. Hele poenget med ordningene er å redusere antallet fiskere og fartøy. Kaka er begrenset av kvotestørrelsene, og dermed er den eneste løsningen at den må deles på færre. Men dette gjør også at strukturordningene har vært politisk omdiskutert. Til og med i Fiskarlaget var det utbredt skepsis mot ordningene i starten. Det var imidlertid i realiteten ingen vei utenom, og temperaturen i debatten var nok høyere for noen år siden enn hva den er i dag. Det kan henge sammen med effekten som regel er størst i de første årene når slike ordninger innføres, men også at konsekvensene har vært langt fra så dramatiske som enkelte dommedagsprofeter spådde. Strukturkvotene har ikke lagt kysten øde, tvert imot har de bidratt til lønnsomme bedrifter og attraktive arbeidsplasser.

Den politiske diskusjonen har de siste årene i større grad handlet om hva som skal skje når tidsbegrensningen i strukturkvotene begynner å løpe ut om et års tid. Heldigvis slo et bredt flertall på Stortinget fast at strukturkvotene skal fordeles tilbake til de respektive strukturgruppene, slik forutsetningen har vært hele veien. Noe annet ville vært en veritabel skandale.

Kombinasjonen av svært fordelaktige naturgitte og markedsmessige forhold og gode regulatoriske rammer gjennom adgangsregulering og strukturkvoteordninger, har gjort at det som i mange tiår var den største utfordringen i norsk fiskerinæringen – lønnsomhet – de siste 15-20 årene nesten har gått av seg selv. Det er det all grunn til å feire, men festen kan være i ferd med ebbe ut – og det innebærer at noen muligvis ubehagelig politiske spørsmål melder seg.

Den norske fiskeflåten er strengt regulert. Det er åpenbart nødvendig å regulere uttaket fra havet i form av kvoter og tekniske regelverk for hvordan fiskeriene skal gjennomføres. I tillegg har vi, som kjent for leserne av Norsk Fiskerinæring, en hel haug med regler som sier noe om eierskap, eierkonsentrasjon, kvotetak og kvoteutnyttelse. Den norske fiskeflåten befinner seg med andre ord et godt stykke unna en normal markedsøkonomi hvor næringsaktørene selv må tilpasse seg innenfor noen overordnede og generelle rammer. Dette er en politikk som det gjennom generasjoner har vært bred politisk enighet om, og som også næringen selv både forstår og et stykke på vei støtter.

Men det innebærer også at det er myndighetene som definerer hvilket handlingsrom fiskerne har til å tilpasse driften i vanskelige tider. Med de svært lave kvotenivåene vi nå har, ikke minst i torskesektoren, er det nok fiskeindustrien som rammes hardest. Strukturen i bransjen har blitt bygd opp for å håndtere store mengder råstoff, og når kvotene går ned er det rett og slett ikke nok til alle. Løsningen er å konsolidere, slå sammen, stenge ned. De største og sterkeste øker sine andeler, mens andre kaster kortene. Problemet i fiskeindustrien er at det ikke er noen adgangsregulering, og dermed kan nye aktører etablere seg og kapasitet bygges opp igjen.

For fiskeflåten er det mer komplisert. Regelverket bestemmer hvor mye som kan konsolideres, både gjennom kvotetak og eierskapsbegrensninger. Videre setter lovverket grenser for hvem som kan kjøpe. Det er derfor et politisk ansvar å røkte regelverket slik at det er tilpasset realitetene i næringa. Kvotetakene har fra tid til annen blitt justert, og det har blitt åpnet for kvotebytter. For den minste flåten er det etablert samfiskeordninger og id-kvoter.

Men nå ser vi at for enkelte fartøygrupper så strekker ikke regelverket til. Rammene er for trange, og reduksjonen av driftsgrunnlaget for stort. Da må myndighetene være seg ansvaret bevisst, og være villig til å vurdere kraftigere tiltak enn å bare flikke på eksisterende ordninger. Ikke minst er det nødvendig ettersom det er stor usikkerhet om hva som vil skje med strukturkvoteordningen når tilbakefallene begynner å komme. Vi risikerer nå at vi havner i et vakuum hvor dagens ordninger ikke er tilpasset realitetene i næringa.

Så, er det virkelig på tide at vi får noen konkurser? Nei, virkelig ikke. Svaret på strukturelle problemer i fiskeflåten bør ikke være konkurser og styrt avvikling, og særlig ikke dersom det kan unngås gjennom aktive grep som lar aktørene tilpasse seg krevende tider. Men det er helt avgjørende at næringa selv og myndighetene har en ærlig og god dialog om hvordan virkemidlene er utformet og hvordan dagens ordninger virker.