Tariffseksjonene og tariffavtalen

Det er den siste tid reist spørsmål knyttet til Fiskarlagets tariffseksjoner og tariffavtale i FiskeribladetFiskaren. Mannskapsseksjonen informerer med dette om oppgjørssystemet og forståelsen av de ulike sisdene ved systemet.

Fiskarlagets tariffavtale er fremforhandlet av Båteierseksjonen og Mannskapsseksjonen. Seksjonene er to selvstendige og uavhengige tarifforganisasjoner tilknyttet Norges Fiskarlag. Medlemmer av Båteierseksjonen er utelukkende fiskebåteiere med ansatt mannskap og Mannskapsseksjonen er en interesseorganisasjon for og av fiskere som er ansatt hos en båteier.

Fiskarlagets tariffavtale består av flere elementer. Den regulerer fordelingen av inntekter og kostnader mellom båteieren og de ansatte, men har også elementer i forhold til fordelingen av inntekter de ansatte i mellom.

Fordelingen mellom rederi og de ansatte, fastsettes i hovedsak ut fra type fiskeri, sammenholdt med båtens størrelse og antall mann om bord under fisket.

Fordelingen mannskapet imellom, skjer i utgangspunktet ut fra hovedregelen om at hver mann skal ha lik lott. Dette korrigeres imidlertid noe ved at noen har eksempelvis rett på tilleggshyre som dekkes av båteieren alene og andre ganger av båteier og mannskapet i fellesskap.

Fordelingen mannskapet imellom, påvirkes imidlertid også av hvilken oppgjørstype man har valgt om bord på båten.

Tradisjonelt har man hatt lottoppgjør og avregning for hver tur eller sesong. Denne oppgjørsformen medfører at inntektene til mannskapet varierer mye fra tur til tur, eller sesong til sesong, ut fra hva slags fiske men har deltatt i. Løsningen fungerer godt når det samme mannskapet er med på alle turene båten har. Ulempen er at det kan være vanskelig å finne mannskap til turer og sesonger man erfaringsmessig vet gir svak lønnsomhet.

Ved innføringen av avløserordning, deltar ikke alle mann på hver tur. Det betyr at ulik inntjening på ulike turer, medfører svært ulik avlønning for mannskapet. For å utjevne dette, innførte man dagsverksavlønning. Det betyr at alle mannskapets inntekter for en halvt eller et helt år, blir lagt i en pott, for så å bli fordelt likt pr. dag hver har deltatt.

Den vanlige dagsverksavlønningen er at mannskapet får oppgjør etter antall dager de fysisk har deltatt i aktivt fiske. Dette gir en løsning hvor hver mann mottar samme betaling for hver dag de har deltatt, uavhengig av sjøværets økonomiske resultat. Likevel medfører ikke ordningen en absolutt rettferdighet mannskapet i mellom. Antall dager de står disponibel for båteieren er lik, men siden det er sesongfiskerier, vil turnuser som følger kalenderen medføre at noe får flere sjøvær enn andre selv om man følger turnusen. For vikarer som deltar på enkeltturer, kan det være både positiv og negativt å være på en slik båt. Er man vikar under en toppsesong, vil man tjene mindre enn ved turavlønning, men man vil tjene bedre hvis fiskeriet er dårlig.

For ansatte fiskere er det ofte lønnen som er avgjørende, ikke nødvendigvis antall dager på sjøen. To stuerter på samme båt hadde lik turnus, men inndelingen av årets fiskerier medførte at den ene tjente kr. 90 000 mer enn den andre. Mannskapet ba derfor om at dagsatsene ble beregnet ut fra dager de stod disponibel for reder. Antall dager de etter turnusen stod klar for å gå på sjøen, skulle danne grunnlaget for dagsatsen – uavhengig av om vinden var for tøff til å gå på sjøen. Mannskapet mente at denne løsningen også ville redusere faren for at enkeltmannskap skulle få tilbakebetalingskrav fordi lønnsforskuddene i oversteg virkelig inntekt.

Mannskapsseksjonens tillitsvalgte har akseptert denne løsningen. Man mener at den er forenlig med Fiskerioverenskomsten. Det er en forutsetning for ordningen at den ikke endrer fordelingen av inntektene mellom rederi og mannskap.

Fordelen er at mannskapet tjener det samme hvert år, men vil få ulikt antall sjøvær. Denne skjevheten i antall sjøvær vil imidlertid jevne seg ut når man ser på ordningen over noen år. Svakheten er i forhold til vikarer om bord. De vil ikke nyte godt av utjamningen det faste mannskapet vil oppleve over tid. Vikarenes lønn i forhold til aktive sjøvær vil være avhengig av når og hvor i turnusen de komme inn. Opplysninger som er fremkommet kan tyde på at vikarer kan komme skjevt ut. Dette er noe man må se nærmere på i vårt videre arbeid. Lønn i forhold til disponibel tid for båteieren, er imidlertid likt som for det faste mannskapet.

Utfordringen med å lage en oppgjørsordning, er at det finns ikke en løsning som passer alle. Det vil alltid være en liten forskjell fra båt til båt. Dette fordi ulike båter driftes ulikt og fordi vi mennesker har avvikende syn på hva som er rettferdig. Tariffseksjonenes utfordring er å finne frem til løsninger som våre medlemmer opplever som de beste.

En tariffavtale gir rammer for hva mannskap og båteiere kan avtale. I og med at en tariffavtale skal gjelde alle, kan den ikke være 100 % finmasket og ta hensyn til alle eventualiteter på fartøynivå. Det vil derfor alltid være igjen et visste handlingsrom for lokale detaljtilpasninger.

Det er viktig ha i mente at en tariffavtale er ikke hugget i stein. Erfaringer man høster gjennom praktisering gjør, i likhet med nye driftsformer og endrede rammebetingelser, at man må foreta en fortløpende vurdering om det er behov for justeringer. I dette arbeidet trenger de tillitsvalgte som deltar i forhandlinger med motparten, gode tilbakemeldinger fra medlemmene om hva som eventuelt kan forbedres. Den gamle regelen om at det er den som har skoen på, gjelder også her.