Stor tro på næringen

Debatt

Vi må akseptere at naturen også i framtida vil være uforutsigbar, og at variasjon er en naturlig del av å høste av naturen. Utfordringen er om næringa klarer å tilpasse seg. Dette skriver Fiskarlagets generalsekretær i en artikkel i Norsk Fiskerinæring.

Økosystemer og rekrutteringens enorme betydning

Av Sverre Johansen, Norges Fiskarlag

Inngangen på 2025 har vært preget av mye vær. Uvær og vinterstormer har nærmest stått i kø i nord, og gjort at vinterfisket ikke har kommet skikkelig i gang. Med tanke på den dramatiske kvotesituasjonen er det kanskje greit at været har bidratt til å strekke fisket utover i tid.

Også sikkerhetspolitisk brygger det opp til ruskevær. Årets sikkerhetskonferanse i München ble fullstendig dominert av det som ser ut til å være et amerikansk linjeskift, og alarmklokkene uler i europeiske hovedsteder. Hva som vil være de kortsiktige og langsiktige konsekvensene for fiskerinæringa er det helt sikkert mulig å spekulere i, og selv om vi foreløpig har en haug med spørsmål og nokså få svar, så tror jeg det kreves god fantasi for å se for seg at frihandel og en regelstyrt verdensorden vil få et oppsving de neste årene.

I en situasjon hvor verdenshandelen ommøbleres gjennom tollsatser og mulige handelskriger, kan noen kanskje tenke at det er greit at vi i 2025 vil ha betydelig mindre villfanget fisk å tilby markedene enn på mange år. Hvorvidt dette vil ha noen betydning er jeg veldig usikker på, og jeg tror vi først og fremst skal anerkjenne at situasjonen vil være krevende og sette sitt klare preg på næringa.

Torskekvoten nord for 62°N er redusert med nærmere to tredjedeler fra 2021 til 2024. For flere flåtegrupper er reduksjonen enda større på grunn av endringer i ressursfordelingen. Noen med Fiskarlagets velsignelsen, andre ikke. Samtidig har vi også nedgang i kvotene for makrell, hyse, blåkveite, reker i sør og flere andre bestander. I tillegg er andre viktige fiskerier strammet betraktelig inn gjennom nye reguleringer, blant annet i fisket etter lange, brosme og kveite – og mer er varslet. Nye tiltak for både breiflabb og kveite er i skrivende stund på høring.

Det er selvsagt både spenning og bekymring for hvordan næringa og lokalsamfunn vil rammes, men det er ikke til å komme forbi at aktivitetsnivået vil bli lavere for de aller fleste. Kortere sesonger, lavere kvantum. Det er heller ikke tvil om at alternative muligheter vil bli utforsket og utnyttet.

Samtidig er dette en næring som alltid har levd med svingninger både fra naturens side og fra lunefulle markeder rundt omkring i verden. Selv om vi nå har hatt noen gode år, med både romslige kvoter og en eksportvennlig valutakurs, så sitter omstilling og optimisme i ryggmargen – både på sjø og land. Det vil komme godt med.

Men bak kvotenedgangene vi nå står midt oppe i, og som næringa må håndtere som best den kan, så ligger det lunefulle økosystemer som vi tilsynelatende fortsatt er langt unna å forstå.

Gullstandarden for både havforskning og fiskeriforvaltning må kunne sies å være såkalte analytiske bestandsvurderinger av datarike fiskebestander, og gjerne med aldersfordelte modeller. Med slike modeller på plass kan fangstdata og toktdata legges inn, og ut kommer det kvoteråd basert på definerte referansepunkter ofte forankret i særskilte forvaltningsplaner (høstingsregler) for de enkelte bestander.

Vi har hørt om MSY, Bpa, Blim, F, M og mange andre bokstaver. Dette er et stort fagfelt som er bygget opp gjennom mange år, og som drives framover av dyktige fagfolk fra hele verden. Havforskningsinstituttet har alltid vært en ledende kraft også internasjonalt, og har hatt avgjørende betydning for utviklingen av dagens fiskerier.

Kvoteanbefalinger gis noen ganger med en imponerende presisjon, og kommuniserer ikke nødvendigvis særlig med usikkerhet. Likevel ser vi at naturen går sine egne veier. Det bør gi grunn for ettertanke at den nordøstarktiske torsken, som trolig er blant verdens best overvåkede og forvaltede fiskebestander, med lange og rike dataserier, de siste årene har snudd dramatisk nedover. Forklaringen ser ut til å være særdeles komplisert i all sin enkelhet; rekrutteringen av nye årsklasser til den fiskbare delen av bestanden har slått feil.

Uten tilstrekkelig med påfyll i bunn, så gir det seg selv bestanden og dermed kvotene vil gå ned. Da blir forvaltningen først og fremst et periodiseringsspørsmål. En etablert innsikt sier at gytebestanden bør holdes på visst nivå for å sikre rekrutteringen, men hvor sterk er denne sammenhengen?

Derfor er det svært viktig at Havforskningsinstituttet setter inn nok ressurser på å forstå enda bedre hvordan de ulike mekanismene i økosystemet henger sammen, og hvordan de påvirker rekrutteringen til bestandene.

Et annet eksempel er kolmulebestanden, hvor vi til tross for manglende internasjonal enighet om en kvoteavtale – og dermed et samlet uttak til dels langt over anbefalte kvoter, har hatt en nærmest rekordsterk bestand som i all hovedsak er drevet fram av noen få år med ekstremt god rekruttering. Årsakene og sammenhengene skal jeg overlate til fagfolkene, men interessant og viktig er det uten tvil.

Samtidig som pilene peker nedover for mange av de datarike bestandene med etablerte modeller for bestandsvurderingen, så har det kommet nye råd om kvoteregulering av nye bestander.

Lange, brosme, kveite og breiflabb kan nevnes. Disse fiskebestandene har minst to ting til felles; datagrunnlaget som kvoterådene er basert på kunne definitivt vært bedre, og de har vært viktige og verdifulle fangstmuligheter for fiskeflåten.

Det er derfor krevende å forholde seg til stadig nye krav om strenge reguleringer, ikke minst når det både kan være vanskelig å se begrunnelsen for innstrammingene og de kommer på toppen av en allerede krevende økonomisk situasjon. Av de fire bestandene jeg nevnte, så er kanskje breiflabb særlig interessant.

Reguleringsforslaget som nå er til behandling, gjelder breiflabb nord for 62°N. Kvoterådet for 2025 er på 2406 tonn. Dette er ikke så langt unna gjennomsnittlig fangst de siste årene, men Fiskeridirektoratet sitt forslag om fartøykvoter vil innebære omtrent full stopp for mange av de som faktisk har drevet et fiske etter breiflabb.

Poenget mitt er imidlertid knyttet til breiflabben i Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat og vest for Skottland. Havforskerne peker på at det er en kobling mellom disse bestandsenhetene, uten at jeg skal begi meg inn på noen forklaring.

Kvoterådet for breiflabb i Nordsjøen mv er imidlertid interessant. For 2025 anbefaler ICES en kvote på 30 762, mot 9 881 tonn i 2024. Hvis noen skulle være i tvil; årsaken til den store oppgangen er særlig rekrutteringen til bestanden.

Rekruttering, eller kanskje mest mangelen på rekruttering, ser også ut til å være en viktig forklaring på tilstanden til torskebestanden (og annen bunnfisk) i Oslofjorden.

Samtidig er det nå på høring omfattende tiltak som skal bedre situasjonen. Problemet er at tiltakene først og fremst rammer rekefisket. Nullfiskeområder og trålforbud presenteres nærmest som en mirakelkur, men det er tvilsomt om det vil ha noen effekt. Reketråling foregår på mye dypere vann enn rekrutteringsområdene for bunnfisk, og bifangst av torsk og annen fisk er helt minimal.

Dette har blant andre Odd Aksel Bergstad, en svært anerkjent havforsker, nylig skrevet innsiktsfullt om (lenke til Fiskeribladet).

Å slå fast at gode årsklasser har stor betydning er kanskje som å slå inn åpne dører.

Mange sildefiskere husker nok fortsatt den legendariske 1983-årsklassen som nærmest egenhendig bar et stort sildefiske i mange år. Og andre eksempler finner vi fra mange andre fiskerier.

Selv i en tid med avanserte modeller og tilgang på mer data enn noen gang, så er det viktig å huske på den kolossale betydningen den naturlige rekrutteringen til fiskebestandene har, og ikke minst understreke behovet vi har for å forstå mekanismene som ligger bak denne rekrutteringen. Dette kan igjen være grunnlag for å utvikle mer treffsikre reguleringstiltak, og helst avvikle de som ikke virker.

Samtidig må vi nok akseptere at naturen også i framtida vil være uforutsigbar, og at variasjon er en naturlig del av å høste av naturen. Utfordringen er om næringa klarer å tilpasse seg.

Det har jeg stor tro på.