Stopp bit-for-bit-vernet!
Fiskerne krever plan
Vi mangler nasjonale overordnede rammer for marint vern og verneprosesser. Vår frykt er at fiskeriene blir den tapende part gjennom et bit-for-bit-vern. Dette skriver seniorrådgiver Maria Pettersvik Arvnes i et debattinnlegg publisert i Nationen.
Mens vi venter i spenning på den varslede stortingsmeldingen om oppfølgingen av den såkalte naturavtalen, går små og store verneprosesser sin gang.
Fiskeriene er totalt avhengig av velfungerende intakte økosystemer og vi mener vern og bevaring i mange tilfeller er et godt tiltak for ivaretakelse av naturmangfold.
Imidlertid er vår erfaring at arbeidet er for fragmentert. Fra fiskernes side krever vi nå involvering og klare rammer på nasjonalt nivå.
Etabler tydelighet
Problemet er at vi mangler nasjonale overordnede rammer som setter lokale og regionale initiativ i system, og som ser disse initiativene i sammenheng med den bevaringen som skjer i ressursforvaltningen gjennom for eksempel fiskekvoter og trålfrie soner.
Vi etterlyser også kunnskap og diskusjon om hvilke virkemidler som best sikrer den arten eller det naturmangfoldet som skal vernes.
Vern på mange forvaltningsnivå
På det regionale nivået jobber Statsforvalteren i flere regioner med oppfølging av Miljødirektoratets forslag til områder for supplerende vern av naturmangfold i Norge.
Ambisjonen er å nå de nasjonale målene om representativt vern og gjøre verneområdene motstandsdyktige mot klimaendringer.
Vi opplever at det i flere av områdene som er pekt ut til supplerende vern ønskes å innføre restriksjoner på yrkesfiske, som på garnfiskeriene i områder med sjøfuglbestander og fare for uønsket bifangst.
Det samme skjer i flere fjorder med vassdrag med oppgang av anadrom laksefisk, hvor Statsforvalteren oppretter munningsfredningsområder med fiskeforbud for yrkesfiskerne med bakgrunn i bekymring for den anadrome laksebestanden og en teoretisk fare for uønsket bifangst.
Det arbeides også med å følge opp de foreslåtte verneområdene som ble identifisert i marin verneplan fra 2004.
Felles for disse eksemplene er at det foreslås å innføre strenge restriksjoner for yrkesfiskere som opererer i området. Da er det viktig at de involveres og lyttes til.
Vi savner også dokumentasjon på at det er fiskeriene som påvirker verneformålet negativt, og en grundig vurdering av hvilke negative konsekvenser slike restriksjoner vil ha å si for yrkesfiskeriene i området.
Fredning, vern og full stans
Og det stopper ikke der. Fiskeridirektoratet har invitert kystkommuner i hele landet til å etablere fredningsområder for hummer. I disse områdene legges det i praksis opp til forbud mot alt fiske.
Dette er problematisk, også når vi erfarer at kommunene lager hummerfredningsområder med nullfiske uten at næringen er i posisjon til å gi innspill på dette.
Vi opplever også at det fastsettes begrensninger som ikke henger sammen med verneformålet.
Bruk vår kunnskap!
Samlet utgjør dagens bit-for-bit vern store arealer. Vern for vernets skyld hjelper ingen.
Fiskerne har mye kunnskap som kan bidra til å sikre sårbart naturmangfold i de riktige områdene. Vi ber derfor om en nasjonal plan som setter alle initiativ i system, som sikrer samordning og setter tydelige krav til involvering av næringa.
De ulike verneprosessene må avstemmes, og de må ses i sammenheng. Først da kan vi være trygge på at de mest egnede arealene settes av til riktig formål, og at vi opprettholder en bærekraftig høsting av marine ressurser til mat.
Norges Fiskarlag støtter derfor at etablering av verne- og bevaringsområder er en viktig del av verktøykassen når det gjelder forvaltning av økosystemene, naturmangfold og sårbare arter også i sjø.
Det vi imidlertid ikke støtter er at avgjørelser som påvirker yrkesfiskernes livsgrunnlag tas uten at de blir lyttet til eller tatt med i prosessen på en skikkelig måte.