Stemningsskifte på kysten

Kronikk

Det er et stemningsskifte langs kysten. Torskekvotene skal ned med 25 prosent til neste år, samtidig som vi også ser nedgang og tilstramminger på andre viktige fiskebestander, skriver Fiskarlagets Hanna Bakke-Jensen i en kronikk i Fiskeribladet.

Vi må forvente store konsekvenser for fiskeflåte, fiskeindustri og lokalsamfunn langs kysten. Eller gjør vi egentlig det?

For jeg registrerer at mens ordførere reiser i skytteltrafikk til Stortinget, så blir situasjonen blåst bort så fort fiskeriorganisasjonene lanserer tiltak for å håndtere den. Men holder det å puste rolig?

Jeg vokste opp i et fiskevær, og var ikke engang påtenkt da forrige torskekrise rammet. Det var dramatisk da torskekvotene falt til bunnivå på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Konsekvensene var store og langvarige. Mens det trigget et paradigmeskifte i norsk fiskeripolitikk og -forvaltning, ble fiskefartøy tatt ut av fisket og fiskeindustri gikk konkurs. Noe av det første jeg husker fra Båtsfjord er at fiskeindustri ble lagt ned og at folk flyttet. Det er det vi vil unngå denne gangen.

Stusser

Derfor stusser jeg på at det nærmest går sport i å kritisere forslag som kan bidra til å sette næringen i stand til å takle bølgedalen vi må gjennom på en forutsigbar måte.

Fiskeri- og havministeren inviterte allerede tilbake i juni fiskerinæringen til et møte, og ga en klar oppfordring om å foreslå tiltak for å møte torskenedgangen. Norges Fiskarlag og Sjømat Norge valgte å sette seg ned sammen for å komme fram til forslag både flåteleddet og landsiden kunne stille seg bak. For det siste næringen trenger nå er at de to sidene skal kjempe for seg og sitt hver for seg.

Forslagene fra Fiskarlaget og Sjømat Norge bygger på noen viktige prinsipper:

Tiltak må være geografisk nøytrale, det vil si at de skal gjelde for hele kysten. Vi ønsker ikke en situasjon hvor hvert lokalsamfunn konkurrerer om tiltak og arbeidsplasser til sin kommune alene. Kvotenedgangen og innstrammingene i fiskeriene vil treffe hele kysten.
Tiltakene må heller ikke være konkurransevridende internt i fiskerinæringen. Det skal ikke være et tiltak som gir en bestemt fartøygruppe eller fiskeindustri i deler av landet et fortrinn foran resten.
Sist, men ikke minst må tiltakene være midlertidige. Når situasjonen endrer seg, må de avvikles. Fiskarlaget og Sjømat Norge vil være de fremste vokterne for dette.

Det er for så vidt en ærlig sak å være kritisk til forslaget om en midlertidig driftsordning. En god politisk prosess innebærer kritiske innvendinger. Det jeg reagerer på er de som avfeier konkret forslag, uten å bringe noen alternativer til bordet selv. Fiskeribladet kalte kysten for den nasjonale blindsone på lederplass i oktober, men hvilke tiltak skal politikerne komme med hvis næringen er opptatt av å kritisere andre?

Vil bli krevende

Det er ikke tvil om at situasjonen vil bli svært krevende, og fiskerinæringen må selv lede an i håndteringen av den. Jeg frykter at det istedenfor utvikler seg til en dragkamp mellom lokalsamfunn om støttepakker og politisk spill med billige poenger. Jeg håper fiskerinæringen kan samarbeide konstruktivt om gode løsninger som sørger for at både flåte og landindustri kommer seg gjennom nedgangen på en god måte.

Det ligger allerede flere forslag til tiltak på bordet. Midlertidige driftsordninger er ikke det eneste Fiskarlaget og Sjømat Norge har foreslått, til tross for at det er det debatten får det til å se ut som.

Organisasjonene har bedt om økte midler til Havforskningsinstituttet for å styrke forskningen på bestander som lange, brosme, uer og kveite. Bestander som i dag har lave kvotenivåer, ikke nødvendigvis for at bestandene er små, men for at kunnskapsgrunnlaget er så lavt at det er tryggest å forvalte dem etter en føre var tilnærming. Dette er bestander fiskeflåten og industrien helst skulle utnyttet bedre nå som kvotene på torsk og hyse er lave. Slik de på 90-tallet kunne se til andre fiskeslag når torskefiskeriene ble lukket.

Må ivaretas

Mannskapet må også ivaretas. Vi må finne muligheter for å beholde så mange som mulig. Fiskarlaget har blant annet foreslått å justere dagpengeordningen, og øke inntektsgrensen for å stå i fiskermanntallet.

Ved forrige torskenedgang var fiskeflåten en gjennomsubsidiert næring med for mange fiskefartøy som skulle dele på en altfor liten kake. Det er ikke tilfelle denne gangen. Fiskeflåten er lønnsom, og det er ikke behov for et paradigmeskifte i fiskeripolitikken. Samtidig må vi tørre å diskutere hvilke verktøy vi bør bruke for at næringen skal klare seg på en best mulig måte. Jeg håper fiskerinæringen sammen tar ansvar for å finne de rette verktøyene, istedenfor å bruke kvotenedgangen til å slå politisk mynt. Fiskeflåten, fiskeindustrien og kysten fortjener såpass.