Reketrålere i ytre Oslofjord
Foto: Jan-Erik Indrestrand, Fiskarlaget
16.09.2025

Oslofjorden er ikke døende, men i endring

Kronikk i Klassekampen

-Det beste vi kan gjøre er å innse at det marine økosystemet er i endring, at det kommer til å fortsette å endre seg, og at vi etter beste evne må tilpasse oss den nye faunaen i Oslofjorden og i Skagerrak. Dette skriver fire med lang erfaring fra forskning og rådgivning innen tverrfaglige havspørsmål i en kronikk i Klassekampen, som vi får gjengi her hos oss.

29. juli 2025 la Regjeringen fram tiltaksplan for å bedre miljøtilstanden i Oslofjorden. Fra Miljødirektoratets nettsider leses at «De største påvirkningene på fjorden kommer fra avløp, jordbruk og fiskeri». Reduksjon i nitrogentilførselen til Oslofjordens økosystem er viktig virkemiddel for å bedre økosystemets funksjon på plankton og bunnliv. Men samtidig påpekes det at «fiskeritiltakene som har vært innført etter 2019 for å styrke kysttorsken ikke har hatt ønsket effekt». Allikevel er det miljømyndighetene sin logikk å gi høyere doser av samme medisin: å «innføre nullfiskeområder i Oslofjorden for å gi økosystemet best mulig sjanse for å hente seg inn…».


I dette kartet er nullfiskeområdene markert. Ill: Regjeringen.no

Feil diagnose og feil medisin

Diagnosen er feil, og medisineringen blir mislykket av to grunner: For det første eksisterer torsken i dette området i et samspill med Nordsjøtorsken på en større skala, vist av kollega Odd Aksel Bergstad i Fiskeribladet 28. august 2025 «Er vi bekymret for torsken i sør?». Det er ikke mulig å gjøre gode bestandsberegninger for komponenten av «fjordtorsk» i Oslofjorden separat fra bestandsberegningene av torsk i det større økosystemet av Nordsjøen. Slike beregninger gjøres heller ikke av Det internasjonale havforskningsrådet – ICES.

Virkningene av klimaendringer er ikke scenarier for framtida, de har allerede skjedd og fortsetter å utvikle seg «i feil retning»

For det andre, og det er vårt hovedanliggende, effektene av klimaendringene på Nordsjøens økosystemer og fiskebestander er neglisjert i beslutningsgrunnlaget for tiltak for mulig bedring av miljøforholdene i Oslofjorden og Skagerrak. Dette til tross for at det er vel dokumentert i primærlitteraturen over mer enn 20 år at fiskebestandene i Nordsjøen, særlig torsk, allerede har endret seg som følge av klimaendringer, og hvordan det forventes at denne utviklingen vil fortsette. Fiskeartene i norske fiskeriområder, fra Nordsjøen i til Barentshavet i nord er kald-tempererte arter som torsk, hyse, sei, kveite og sild. Nordsjøen utgjør den sørligste utbredelse for disse. Lengre sør blir det for varmt for dem. Her er det mer varmekjære tempererte arter som overtar slik som sardiner, ansjos, lysing og havabbor. Den nordligste utbredelsen av kald-tempererte arter når nord til den arktiske delen av Barentshavet. Herfra blir det for kaldt for dem, og arktiske arter som polartorsk overtar.  Med de globale klimaendringene gjennom de siste 50 årene har det foregått en storstilt forflytning av fiskearter av alle typer i Atlanterhavet fra tropiske arter omkring ekvator til arktiske arter nær Polhavet. Alle arter har flyttet seg litt nordover for å justere for den økende globale temperaturen.

Nordsjøtorsk var i den kalde perioden på 1980-tallet fordelt ut i hele Nordsjøbassenget fra Den engelske kanalen i sør til Vikingbanken i nord. Torsken i Den engelske kanalen utgjorde den sørligste delen av Atlantisk torsk i nordøst-Atlanteren. Siden 1980-tallet har det foregått en stor reduksjon i tilveksten («rekruttering») og bestandsstørrelsen av torsk i Nordsjøen og en omfattende innskrenkning i utbredelsen av leveområdene samtidig som havtemperaturen har økt. De største gytefeltene er i dag avgrenset til de nordligste delene Nordsjøen. I Den engelske kanalen, i den sørlige delen av Irskesjøen og i den sørligste delen av Nordsjøen er gytefeltene forsvunnet. Samtidig har tempererte arter fra sør i økende grad etablert seg i Nordsjøen de siste 20 – 30 årene, mens de kald-tempererte fiskebestandene i Nordsjøen har hatt en nedgang siden 1980-tallet.

Det er to ulike mekanismer som har ført til reduksjon i bestanden av Nordsjøtorsk. Den første er knyttet til mattilgangen for torskens avkom (larve- og yngelstadiene), og er en indirekte effekt av et varmere hav. Avkommet er avhengige av vårgytende dyreplankton som raudåte (Calanus finmarchicus) for god overleving. Nordsjøen får tilførsel av raudåte fra Norskehavet. Siden 1980-tallet er denne tilførselen svekket som følge av klimaendringene, og de siste tiårene finnes raudåta i vesentlige mengder kun i den nordligste delen av Nordsjøen.  I den sørligste delen av Nordsjøen og i den østligste delen inkludert Skagerrak er raudåta kraftig redusert. Klimaendringer og påfølgende forandringer i planktonsamfunnet gir mindre mat for avkommet og dermed dårligere overlevelse. Dette er den indirekte årsaken til den svake tilveksten av torsk i området.

Den andre mekanismen er direkte knyttet til temperatur og virker på den voksne gytefisken under vintermodningen. Kritisk omgivelsestemperatur for gytebestanden av torsk er ved 9,5 ⁰C. Når vintertemperaturen overstiger denne grensen, stopper naturlig modning og gyting opp for torsk. Dette har allerede skjedd i den vestlige delen av Den engelske kanalen og i den sørligste delen av Irskesjøen. Området for torsk i Skagerrak er svært nær denne kritiske temperaturen. Modellert utvikling av havtemperaturen i Skagerrak viser at kritisk temperatur for torskeeggproduksjon nåes innen mindre enn 30 år.

På tide å innse realitetene

Kald-tempererte fiskearter, og i særdeleshet torsk, er i Nordsjøen allerede under sterkt klimapress, og nye tempererte arter er på vei inn i økosystemet. Det faktum at tempererte arter som ansjos har etablert bestander i Oslofjorden bekrefter torskens nedgang, da det er liten sameksistens mellom disse tempererte og kald-tempererte artene. Også økningen i forekomster av havbrisling i Oslofjorden, en annen temperert art fra sør, bekrefter ytterligere dette bildet. Det er ikke mulig å snu virkningene av dette klimapresset. Menneskeskapte globale klimaendringer er allerede kommet for langt til å kunne restaurere den ikoniske torsken i denne delen av Nordsjøen. Begrensninger i rekefisket – «nullfiskeområder» – har ingen virkning på torsken, siden trålteknologien som er i bruk i dag holder torsken effektivt ute av reketrålen som mulig bifangst. Det beste vi kan gjøre er å innse at det marine økosystemet er i endring, at det kommer til å fortsette å endre seg, og at vi etter beste evne må tilpasse oss den nye faunaen i Oslofjorden og i Skagerrak.

Kronikken er skrevet av disse fire: