Forvaltning og fiskeri

Om maktfordelingsprinsippet

Advokat Ståle Hellesø problematiserer i artikkelen at Fiskeridirektoratet ser bort fra en rettskraftig tingrettsdom. Artikkelen er publisert i Kystmagasinet, der Ståle Hellesø skal ha en fast spalte. Ståle Hellesø er en av landets fremste fiskerijurister og han har siden 90-tallet arbeidet i og for Norges Fiskarlag. 

Fiskeridirektoratet, fangstestimering og maktfordelingsprinsippet

Jeg vil i denne artikkelen problematisere at Fiskeridirektoratets ser bort fra en rettskraftig tingrettsdom. Det reiser spørsmål både knyttet til maktfordelingsprinsippet og om grensen for god forvaltningsskikk er overskredet.

Fiskeridirektoratet utøvde i mars 2018 ressurskontroll ved et fiskemottak i Nordland. Kontrollen avdekket ifølge Fiskeridirektoratet region Nordland underrapportering av fangst i fartøy A og B sine elektroniske rapporteringssystem (ERS) på henholdsvis 1 325 kg torsk (24 %) og 11 121 kg torsk (23 %), alt i rund vekt. Torsken ble losset rund, men sløyd på mottaket og ført sløyd på sluttseddelen.

Skipperne på fartøyene var uenige med Fiskeridirektoratets beregning av avviket. De mente at avvikene var henholdsvis 615 kg (13 %) for A og 4.724 kg (11 %) for B og at slike avvik lå innenfor slingringsmonn som måtte aksepteres.

Bakgrunnen for uenigheten om avvikets størrelse var at fiskerne mente avviket måtte beregnes ved å se estimert kvantum ført i ERS opp mot kvoteavregnet kvantum på sluttseddel, alt i rund vekt og ved bruk av forskriftfastsatt omregningsfaktor 1.5 fra sløyd til rund. Fiskeridirektoratet mente man måtte bruke faktoren 1.73 for å finne den reelle runde vekten fangsten var i ved opptak fra havet. Årsaken til at direktoratet brukte en annen faktor enn den offisielle var at de hadde tatt faktorprøver fra en annen båt. Direktoratet mente at fordi kravet i ERS-forskriften er at fisken skal estimeres og rapporteres i rund vekt, så må dette forstås som reell rund vekt og når de har dokumentasjon på hva den reelle runde vekten er, så skal avviket baseres på denne differansen.

Disse to sakene fikk ulik behandling og utfall. Båt A ble ilagt et overtredelsesgebyr av Fiskeridirektoratet, mens båt B ble politianmeldt og deretter ilagt forelegg. Utfallet av straffesaken mot båt B var at tingretten den 2. juli 2019 la til grunn at avviket var 11 % slik som fiskerne mente og ikke 23 % slik Fiskeridirektoratet og påtalemyndigheten hadde lagt til grunn for anmeldelsen og tiltalen. De ble frifunnet. Dommen ble ikke anket.

Det ble på vegne av båt A bedt om omgjøring av gebyret under henvisning til dommen. Fiskeridirektoratets regionkontor avslo dette da de mente dommen var feil og at de ikke ville følge dommen.

Fiskeridirektoratets neglisjering av en rettskraftig tingrettsdom som går imot Fiskeridirektoratets rettsforståelse, reiser sentrale og viktige spørsmål knyttet både til maktfordelingsprinsippet vår Grunnlov er bygget på og om grensen for hva som kan aksepteres som god forvaltningsskikk er overskredet.

Den grunnleggende ideen bak maktfordelingsprinsippet var og er å forhindre maktmisbruk ved å unngå at all makt ble samlet hos en eneveldig hersker. Derfor er makten delt ved at Stortinget lager lover, Regjeringen, ved forvaltningen, praktiserer reglene, mens domstolene driver legalitetskontroll med forvaltningens myndighetsutøvelse.

Direkte motstand fra forvaltningens side på en dom mot forvaltningens rettsforståelse, vil åpenbart kunne redusere domstolenes anseelse og autoritet, ikke bare i forhold til forvaltningen, men generelt. Myndighetene skal være særdeles varsomme med å ignorere rettskraftige dommer, også når de er fattet av tingrettene. Det klare utgangspunktet må være at enten anker forvaltningen eller påtalemyndigheten en dom de er uenige i, eller så aksepterer de dommen og legger om sin praksis.

Det er meget spesielt og etter min oppfatning svært uheldig at Fiskeridirektoratet uttrykker motstand og uenighet ovenfor en rettskraftig dom på et område som har stor prinsipiell betydning for fangstleddet. Det er enda mer spesielt å ikke legge dommen til grunn i omgjøringsbegjæringen der faktum og juss er helt identiske. En slik praksis anføres etter min oppfatning ikke å være i samsvar med maktfordelingsprinsippet og likebehandlingshensynet vårt demokratiske system er bygget på.