Respekter Stortinget!
Utfordrer statsråd
Sveinung Rotevatn må gjerne fiske laks, så lenge han respekterer Stortinget. Vi etterlyser nå statsrådens oppfølging av Stortingets vedtak om sjølaksefisket. Tilliten svekkes om ikke noe skjer svært raskt.
Innlegget er skrevet av styreleder Norske Sjølaksefiskere, Tomas Sandnes, og leder i Norges Fiskarlag, Kjell Ingebrigtsen, og publisert i Intrafish.no.
Sveinung Rotevatn «forstår ikke» hvorfor det vekker harme blant sjølaksefiskerne at han legger ut et skrytebilde på Facebook med en diger laks han har fisket i Nausta, samme uke som Stortinget har bedt ham endre årets forbud mot sjølaksefisket. Hans svar til oss på IntraFish 7. juni avdekker mangel på kunnskap om laksefisket.
Det er nå tre uker siden Stortinget 26. mai ba regjeringen foreta «lempelige vurderinger» av søknader om dispensasjon for fiskerne som mister inntekter på grunn av årets forbud mot sjølaksefiske.
Stortinget ba også om at regjeringen må foreta en «ny vurdering» av forbudet på Sørlandet. Det innebærer selvsagt å åpne for laksefisket langs kysten på Sørlandet i år, inntil en slik vurdering er foretatt. Fisket starter om en uke. Etter Stortingets vedtak har det vært helt tyst fra statsråden og departementet. Sjølaksefisket krever forberedelser. Det haster. Rotevatn må gjerne fiske laks, men vi forventer at det ikke går på bekostning av hans ansvar for å følge opp Stortingets vedtak.
Vi har skrevet mye i denne saken og vi har formidlet hvordan vi mener Stortingets vedtak skal følges opp. Her er bakgrunnen for det Stortinget har skjønt, men altså ikke Rotevatn.
Politisk instruks til fagmyndigheter
Organisasjonen Norske Lakseelver fikk til slutt overbevist statsråden om at sjølaksefisket måtte forbys land hele kysten fra Finnmark og sørover. Initiativet kom ikke fra fagmyndighetene i Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning eller Miljødirektoratet. Klima- og miljøministeren har i denne saken instruert fagmyndighetene og forskerne, i brev av 17. desember 2019, noe både Miljødirektoratet og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning ikke unnlot å påpeke i sin respektive oppfølging. En slik politisk instruering av hva våre fagmyndigheter skal mene, strider mot alle prinsipper for en kunnskapsbasert forvaltning.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning konkluderte så sent som i fjor at forvaltningsmålene var nådd og at dagens beskatning er bærekraftig.
I miljøsaker vil det ofte være konflikt mellom miljøhensyn og næringsinteresser. Derfor er det viktig at vi har en god, kunnskapsbasert forvaltning som ikke lar politikken styres av interessegrupper i strid med beste tilgjengelige kunnskap.
Brudd med byrdefordelingsprinsippet
Rotevatn påstår at årets innstramminger rammer både elv og sjø og at byrdefordelingen er ivaretatt. Han viser til at vi har 1200 lakseførende vassdrag i Norge. Enten hevder han dette mot bedre vitende, eller så har han ikke kunnskap om at vi har om lag 450 selvreproduserende laksebestander i Norge som tilhører det samme antall elver. 440 lakseelver er åpne. Med noen få unntak er de stengte elvene han viser til små bekkefar og mindre elver der det aldri har vært observert en eneste laks. Rotevatn bruker disse tallene for å påstå at byrdefordelingen er ivaretatt. Kort sagt er tilnærmet alle lakseelvene åpne, mens hele kystfisket er stengt.
Misbruk av føre-var prinsippet – ingen konkret miljøvurdering
Forbudet mot sjølaksefisket langs hele kysten har ikke vært vurdert i henhold til situasjonen i den enkelte kystregionen, men ut fra en generell risiko om at fisket i sjø kan innebære fiske på hensynskrevende bestander fordi vi ikke vet hvilken elv laksen tilhører. Dette sjablongmessige forbudet står i skarp kontrast til den omfattende vurderingen av bestandene i elv og fjord i hver region.
Dersom vi analyserer innsiget av laks i hver region og sammenholder det med antall hensynskrevende bestander i de regionene laksen vandrer til, finner vi at det er stor variasjon mellom kystregionene. I hele Sør-Norge fra svenskegrensa til og med Jæren vandrer laksen i all hovedsak opp i elvene i de samme regionene. Her er antallet hensynskrevende bestander svært lavt. Det kan også være lokale variasjoner i de andre regionene. Dess nærmere en elv laksefiskeplassen ligger, jo større sannsynlighet er det for at man fisker på bestanden som nettopp skal i denne elva. Det kan derfor også være store lokale variasjoner i de andre regionene. Derfor mener vi det generelle forbudet, uten en miljøvurdering i den enkelte region er et misbruk av før-var prinsippet.
Føre-var prinsippet skal også vektes mot samfunnsøkonomiske kostnader og kostnader for den enkelte som blir berørt. Det er ikke gjort. Derfor venter nå mange fiskere på en vurdering av søknader om dispensasjon, slik instruksen åpner for.
Rettigheter ignoreres uten miljøfaglig vurdering
Det generelle forbudet mot sjølaksefisket innebærer en grov forskjellsbehandling av rettighetshavere langs hele kysten framfor rettighetshavere i elvene. Rettighetshavere i elv og sjø er ikke to ulike grupper. Alle som har rettigheter til laksefiske, har det fordi de eier en gård som har strandlinje til elv eller sjø. Både i elv og sjø gir laksefisket inntekter til disse gårdene. Forskjellen er fiskemetoder. Der man langs kysten har satt kilenøter fra land er det stangfisket som gjelder i elvene. Følgelig er det flere yrkesfiskere langs kysten som har laksen som del av sitt levebrød, mens mange rettighetshavere i elv har utviklet en næring basert på turisme og sportsfiske.
Begge har livets rett og innstramminger må derfor baseres på konkrete miljøvurderinger både i elv og sjø. Uten en slik vurdering rammes mange hardt på et sviktende miljømessig grunnlag – i dette tilfelle rettighetshavere i sjø. Når vi ser at det i langt mindre grad er foretatt innstramminger i elvefisket der bestandene er sårbare, blir forbudet meningsløst. Fisket er for eksempel åpent i elver som kalkes eller har vært rotenonbehandlet? Hvorfor skal hensynet til «raskest mulig gjenoppbygging» kun ramme fiske i sjø?
Valgkamp og laksefiske
Norske lakseelver, organisasjonen som har jobbet fram forbudet, skrev 3. mai i år på nettstedet IntraFish at «SP og AP avgjør villaksens skjebne», og at «noen få sjølaksefiskere her «står mot» 100 000 fritidsfiskere. Det er selvsagt ikke riktig. 50–60 000 personer har betalt fiskeavgift de siste årene, hvorav om lag 20 prosent utlendinger. Fritidsfiskere kan dessuten selvsagt fortsatt fiske i alle lakseelvene som er åpne. Dersom en elv er stengt, kan de jo dra til en annen elv, i motsetning til rettighetshaverne.
Sjølaksefisket har derfor aldri stått i veien for fritidsfiskerne. Vi unner alle rettighetshavere i elv inntekter fra laksefisket. Vi har ingenting mot elvefisket. Det vi reagerer på er Norske Lakseelvers storstilte kampanje mot oss og forsøket på å skape en helt unødvendig konfliktlinje.
Trenering av Stortingets vedtak
Så langt har altså denne kampanjen ført til at en solid, kunnskapsbasert forvaltning settes til side og at fagmiljøer blir instruert på tynt grunnlag. Den manglende konkrete vurderingen av kystregionene er dypt urettferdig og innebærer et misbruk av føre-var prinsippet. Vårt inntrykk er nå at departementet ikke akkurat forhaster seg i å følge opp Stortingets vedtak.
Dersom en slik saksbehandling kan aksepteres, frykter vi at sjølaksefisket aldri åpnes igjen. Med det vil en viktig del av vår kystkultur gå tapt. Mange fiskere har for alltid mistet et viktig bidrag til sitt levebrød, fått redusert verdien av gården og mistet mulighetene til å skape ny næring.
Derfor vekker det harme når Rotevatn, som det første han gjør etter Stortingets vedtak, selv drar på sportsfisketur invitert av organisasjonen Norske Lakseelver, ifølge ham selv har departementet betalt alle utgiftene. Rotevatns troverdighet ligger nå tynt an. Vi forventer at Stortingets vedtak følges opp umiddelbart.