Et taktskifte fra MSC

Debattsvar

Leserinnlegget gjør meg bekymret for MSC-programmets fremtid og deres evne til å fortsette å sette den globale agendaen innen sertifisering og markedsføring av bærekraftig fiske. Dette skriver Tor Bjørklund Larsen i et svar til MSC – Marine Stewardship Council etter deres varsel om at flere arter mister sertifisering fra 2021.

Et taktskifte fra MSC

I Fiskeribladet 3. desember ga programdirektør Linnea Engstrøm i MSC «strykkarakterer» til norsk fiskeriforvaltning med bakgrunn i den varslede suspensjonen av MSC-sertifikater for NVG-sild og kolmule for Norge og en rekke andre fiskerinasjoner.

Leserinnlegget gjør meg bekymret for MSC-programmets fremtid og deres evne til å fortsette å sette den globale agendaen innen sertifisering og markedsføring av bærekraftig fiske. 

La meg først rydde et par rene faktafeil av veien: Engstrøm etterlater et inntrykk av en «dramatisk» situasjon hvor underliggende bærekraft har endret seg for disse bestandene. MSC refererer til at fiskeriene ikke lenger kan skryte av en «sterk bestand, minimal påvirkning og god forvaltningspraksis».

To av disse påstandene er regelrett feil – målbestandene er fremdeles i bærekraftig forfatning og miljøpåvirkning under MSCs prinsipp 2 er fremdeles lav. De varslede suspensjonene gjelder kun forvaltningspraksis, men heller ikke her er det noen dramatiske endringer som foranlediger suspensjonen – tvert imot er det fraværet av endringer som er årsaken.

Makrell og kolmule gikk inn i MSC-programmet med mangelfulle kvotefordelingsavtaler mellom kyststatene, og har over flere år hatt vilkår om å løse dette. Dette har tross forhandlingsdelegasjonenes innsats dessverre ikke lyktes. Selve suspensjonen er således i bunn og grunn rettferdig og forutsigbar, selv om prosessen med fordel kunne vært ryddigere. MSC slår med andre ord inn åpne dører med sin kjernekritikk.

Norges Fiskarlag er helt enige i at gode kyststatsavtaler er nødvendige for en langsiktig bærekraftig forvaltning, og vi vil fortsette å jobbe opp mot norske myndigheter for å nå dette målet. Det er like vel en kjensgjerning at en løsning på dette området ikke er noe Norge kan klare på egen hånd. 

Det som er mer tankevekkende med MSCs leserinnlegg er at det demonstrerer et taktskifte i den rollen de til nå har spilt knyttet til internasjonal fiskerinæring. MSC som organisasjon og miljøforkjemper er en suksesshistorie. På litt over 20 år har de bygd seg opp til en stor global organisasjon som har satt bærekraft fremst på agendaen for den internasjonale sjømatsektoren.

Tilnærmingen til miljøsaken har siden starten i 1997 vært annerledes: der NGO-er (altså: interesseorganisasjoner) lenge hadde svingt pisken med varierende gjennomslag, skulle MSC tilby gulroten: Frivillige markedsfordeler for de beste fiskeriforvalterne.

Standarden MSC satte var pragmatisk og vitenskapsbasert, framfor fokus på følelser og ikoniske arter. Oppskriften var en suksess – MSC vant fram hos en skeptisk global fiskerinæring, og har over tid klart å overbevise mange av kritikerne om at de ikke var en NGO, men en uavhengig standardsetter. 15 % av global marin fangst er sertifisert etter MSC-standarden, og en ukjent mengde aktører verden over aspirerer til en dag å oppnå miljømerket.

Jeg mener faktisk personlig at MSCs innvirkning på bærekraftsagendaen i internasjonal fiskerinæring de siste 20 årene er undervurdert, og at selv her i Norge har MSC-sertifisering bidratt til flere inkrementelle endringer i fiskeriforvaltningen.

MSCs endringsteori kan etter mitt skjønn fungere og gi endringer for verdenshavene på makronivå, hvis de bare holder stødig kurs. Nå ser vi imidlertid et MSC som under påskuddet «Ocean voice» ikke ønsker å bare være en pragmatisk, vitenskapsbasert standardsetter som belønner «best practice», men at de påtar seg en gryende NGO-rolle.

Vi ser et MSC som engasjerer seg politisk ved å sende brev til kyststater i forkant av forhandlinger. Vi ser et MSC, som i motsetning til å la gulroten bli hengende for suspenderte fiskerier på vei ut, heller skriver avisinnlegg med dels uriktig og dels overdreven kritikk. 

Vi ser også et MSC som velger å publisere nevnte kritikk mens fiskeriet enda har 27 dager igjen med offisiell status som et MSC-sertifisert fiskeri som kan markedsføres under deres logo. MSC ser også ut til å vøre villige til å åpne standarden for revisjon, ikke fordi vitenskap og best practice endrer seg, men fordi de settes under press fra NGO-er med særinteresser.

Som tidligere nevnt; dette er kritikk som norsk fiskerinæring tåler, og målsetningen om kyststatsavtaler er ukontroversiell. Jeg må også presisere at NGO-er er viktige samfunnsaktører i Norge og i verden, og har sin funksjon også som vaktbikkje ovenfor fiskerinæringen.

Her finnes det imidlertid en rekke velkjente organisasjoner som er langt mer spissede og dyktige enn MSC i å drive samfunnspåvirkning. Det er derfor det er så vanskelig å forstå hvorfor MSC velger å tukle med selve kjernen i suksessoppskriften fra sine siste 20 år.

Norsk fiskerinæring er som kjent i ferd med å miste en rekke MSC-sertifikater. Selv om jeg mener det i dette ligger et element av at jo høyere nivå og oppløsning man har på fiskeriforvaltningen, jo høyere blir nivået på MSC-standarden når man bedømmes, har vi i utgangspunktet sett fram til å komme tilbake til MSC-programmet med disse fiskeriene når de underliggende utfordringene er løst MSCs tilsynelatende taktskifte risikerer imidlertid å gi kritikerne av programmet for 10-15 år siden alt for rett.

Vi konstaterer derfor også at potensielt gode og troverdige alternative sertifiseringsprogrammer er under utvikling, blant annet gjennom NOFIMAs RFM-prosjekt som på sikt kan utvikles til et internasjonalt program i samarbeid med andre avanserte fiskerinasjoner. 

• Tor Bjørklund Larsen, seniorrådgiver i Norges Fiskarlag og hovedansvarlig for norsk fiskerinærings samarbeid om miljøsertifisering i fellesskap med salgslagene og Norges sjømatråd.