Jeg forstår ikke klimapolitikken

Kronikk om grønt skifte

Politikerne må spille ball om det grønne skiftet, og ikke bruke pisk. Det skriver rådgiver Hanna Bakke-Jensen i Norges Fiskarlag i sin kronikk publisert i Fiskeribladet, der tema er det grønne skiftet.

Det er noe som ikke stemmer i dagens klimapolitikk. Det er bred enighet om at utslippene må ned, og at hele samfunnet må omstilles.  Det jeg ikke forstår er hvordan politikerne mener fiskeflåten skal nå sine mål, når det viktigste verktøyet de velger å bruke er pisken.

CO₂-avgiften er politikernes viktigste verktøy for å redusere utslippene fra fiskeflåten. Jeg mener den gjør det motsatte. Fiskerne er frustrerte. Med god grunn. De står i en mer og mer presset situasjon. Avgiften økes, samtidig som kompensasjonsordningen står stille. Avgiften har utviklet seg til å bli en betydelig utgiftspost for fiskeflåten. Når man samtidig står i en situasjon med kvotenedgang for flere viktige fiskerier og økte kostnader, på for eksempel drivstoff, blir effekten av avgiften enda større.

Da er spørsmålet, hvorfor mener jeg at den ikke gir en god klimagevinst? Fordi den reduserer investeringskapasiteten til flåten. Det grønne skiftet er kostbart. Det er i dag knapt noen reelle alternative energibærere, og tilgjengelig teknologi for lavere utslipp kommer med en høy kostnad. Det CO2-avgiften i realiteten gjør er å straffe noen som ikke har andre valg. Risikoen er at CO2-avgiften fører til kutt i utslipp for fiskeflåten, men da i form av konkurser, ikke utvikling. Da hjelper det heller ikke at de som har muligheten rømmer fra avgiften ved å bunkre avgiftsfritt i utlandet.

Det er her jeg faller litt av politikernes klimapolitikk. Det er uforståelig hvorfor en næring som høster verdens mest bærekraftige og klimavennlige proteinkilde, må avgiftsbelastes på en slik måte at mulighetene for reell grønn omstilling svekkes. Avgiften undergraver også fiskeflåtens konkurransekraft i møte med våre konkurrenter og naboland. For mens det norske landbruket ikke er omfattet av avgiften, har ikke fiskeriene i våre naboland noen avgift i nærheten av norsk nivå.

Samtidig har fiskeflåten store muligheter i det grønne skiftet, og det finnes mange eksempler på fiskefartøy som med ny teknologi kutter utslipp. Den første hybridsjarken kom i 2018 og siden da har flere dukket opp langs kysten. Den minste flåten har her mulighet til å fiske på en kombinasjon av elektrisitet og diesel. I tillegg får de en arbeidsmiljøgevinst ved at de arbeider både i mindre støy og renere luft. Flere fartøy er og utstyrt for LNG/biogass, et annet eksempel på at aktører i fiskeflåten tester ut alternative energibærere.  

Det grønne skiftet i fiskeflåten kan ikke kun handle om alternative energibærere til fossilt brennstoff. Det er like viktig at fiskeflåten tar ulike grep for å kutte i forbruket gjennom mer effektiv drift. Her kunne jeg dratt fram flere gode eksemplerslik som rederiet BlueWild EcoFive, en tråler som kommer senere i år. Den ble kåret til Ship of the Year i 2023, og med god grunn. Med en rekke ulike grep vil tråleren redusere utslippet sitt med minst 25 % og opptil 40 % under fisket og produksjon. Eller Berg fisk AS sin Aksel Johan som er utstyrt med ny teknologi som gjør varm eksos om til elektrisk energi. Et grep som er beregnet til å kutte 94 000 kilo CO₂-ekvivalenter i året.

Disse eksemplene viser at mulighetene eksisterer, men til tross for at teknologien er tilgjengelig, er den dyr og den passer kanskje ikke for alle typer fiskefartøy. For at hele fiskeflåten skal kunne ta del i det grønne skiftet trenger den at myndighetene med på laget på en mer forpliktende måte enn nå.

Det er her politikernes verktøykasse blir viktig. For de kan gjøre ganske mye mer enn å kun øke avgiftene.

Politikerne må på banen og begynne å spille ball.
De kan ikke fortsette med en politikk
hvor fiskeflåten piskes
for at den ikke skifter retning
på en enveiskjørt vei.

Det grønne skiftet er kostbart. Det er dyrt å bygge fiskebåter, det er dyrere å bygge lav- eller nullutslippsfartøy. Her må myndighetene inn med ordninger som hjelper hele flåten gjennom det grønne skiftet. Man kan ikke lene seg på at det grønne skiftet kun skal gjennomføres av de rederiene som mener de har kapitalen til å bære den risikoen. Grønn teknologi må utvikles og gjøres tilgjengelig for alle. Det er da det grønne skiftet virkelig vil ta fart i fiskeflåten. Her har myndighetene en viktig rolle gjennom å legge til rette for forskning og utvikling.

Vi trenger lavterskel ordninger som gir flåten mulighet til å ta grønne valg. Ordninger hvor kravene ikke er så kompliserte at de fremstår uoppnåelige. Og  hele fiskeflåten må ha tilgang på disse ordningene. Det kan ikke bli sånn at sjarkene diskvalifiseres for støtte på grunn av at en sjark alene ikke vil oppnå et stort nok kutt i utslippene. Mange bekker få, gjør stor å.  For de hybridsjarkene man i dag trekker fram som så flotte eksempler er bygget på støtte fra Enova. Dette må de fortsette å kvalifisere til.

Alternative energibærere krever og en egen infrastruktur. Det hjelper ikke å si at hele kystfiskeflåten skal elektrifiseres om det ikke finnes infrastruktur for ladding på land langs hele landet. Kystfiskeflåten er en mobil flåte. Den fisker der fisken befinner seg og de færreste returnerer til egen hjemmehavn etter hver tur. Derfor må det bygges opp en god infrastruktur for lading langs hele kysten. Norge hadde aldri blitt best i verden på elbiler om man ikke samtidig bygde ladestasjoner i hele landet. Hvordankan man da forvente at kystflåten skal investere i elektrifisering uten at nødvendig infrastruktur bygges ut samtidig?

Det grønne skiftet er fullt mulig for fiskeflåten, men ikke med dagens klimapolitikk.

Politikerne må på banen og begynne å spille ball. De kan ikke fortsette med en politikk hvor fiskeflåten piskes for at den ikke skifter retning på en enveiskjørt vei.

Flåten må ha kapitalen til å ta grønne valg, og myndighetene må bistå aktivt til grønn innovasjon i fiskeflåten og utvikling av teknologi hele fiskeflåten kan benytte seg av. Med dagens politikk blir det ikke noe grønt skifte i fiskeflåten, det blir heller landligge, frustrasjon og mindre klimavennlig mat.