Fiskarlaget Nyheter

28.10.2019 10:55
Kvotemelding og samfunn
Tanker før Landsmøtet
Kvotemelding og samfunn
Roger Hansen, styreleder i Fiskarlaget Nord
Foto: Jan-Erik Indrestrand

Kvotemeldinga som skal behandles på landsmøtet denne uken er særdeles viktig for alle som direkte og indirekte har sitt virke med basis i viltfanget marint råstoff. Det skriver styreleder Roger Hansen i Fiskarlaget Nord i et oppspark før Norges Fiskarlags landsmøte 30.-31. oktober.

Kvotemeldinga, samfunn og noen tanker før Landsmøtet 

Kvotemeldinga som skal behandles på landsmøtet denne uken er særdeles viktig for alle som direkte og indirekte har sitt virke med basis i viltfanget marint råstoff. Meldingen debatteres langs kysten, og forventes å komme opp i Stortinget fram mot påske neste år. 

Overgang til fisketillatelser, harmonisering og låsing av gruppene, gruppeinndeling, neddiskontering av kvoter, oppretting av en kvotebeholdning, ressursrentebeskatning, gruppen under 11m og samfiskeordningen, trålstigen og pliktsystemet er alle svært viktige temaer. 

Utgangspunktet for behandlingen av kvotemeldinga er formålsparagrafen i havressursloven som blant annet sier at sysselsetting og bosetting på kysten skal være helt sentralt i vurderingen av fremtidige virkemidler. Ressursene skal også disponeres for å fremme samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Uten å være for konkluderende, men med basis i årsmøtevedtak i Fiskarlaget Nord kan vi konstatere at regjeringen har levert et stykke arbeid der noe er bra, og noe bør justeres. For næringen, fiskerne og alle som er involvert, er forutsigbarhet og langsiktighet viktig. I spørsmålet om forutsigbarhet er det viktig å se tilbake på hva som har vært nedfelt i tidligere stortingsvedtak og hvordan aktørene har innrettet seg. Dette gjelder blant annet varigheten av strukturkvotene. Det gjøres økonomiske beslutninger som har konsekvenser for eiere og samfunn i lang tid framover.

Kystflåten er i samspill med myndigheter og industri på land i stand til å oppfylle komplekse og til dels motstridende målsettinger, gitt at rammevilkårene for å kunne lykkes er tilstede. Det er åpenbart at konkurransen mellom de forskjellige flåtegruppene når det gjelder kvotefordeling må deles inn i grupper, i ringen vil lettvekteren ha liten sjanse mot tungvekteren, slik er det også i kvotekampen. Regelverket må legge opp til en rettferdig kamp om ressursene og på den måten legge grunnlaget for en akseptert fordeling, både i forhold til geografi og eierskap.

Et vanskelig spørsmål er kvotebeholdningen. Å opprette en kvotebeholdning for at staten skal kunne kreve inn en ressursavgift er det få fiskere som ønsker. Fiskeren har en forventning om at strukturgevinsten, som i stor grad foreslås å bidra med kvantum til kvotebeholdningen, skal fordeles på gruppene. En slik anvendelse vil bidra til spredt fordeling av strukturgevinsten, både i fiskeflåten og langs kysten.

Dersom spørsmålet dreies over mot en kvotebeholdning som kan disponeres så direkte som mulig for å komme kysten og kystsamfunnene til gode, heller en for ressursrentebeskatning, oppfattes det som et alternativ som i større grad underbygger havressurslovens formål. Kvantum i kvotebeholdningen kan disponeres til å utvide poolen for ekstrakvoteordninger. Dette vil gi staten en hand på rattet i forhold til disponering. Det finnes selvsagt skjær i sjøen ved en slik ordning, jfr. pliktsystemet og byråkrati, men det kan løses.

I årene framover må selvsagt miljøhensyn stå langt framme, det samme gjelder mulighetene for at unge og nye aktører skal ha en fair sjanse til å komme inn i næringen uten nødvendigvis å være født inn i den eller ved at de er steinrike! Villfisknæringen går spennende tider i møte når viktige rammebetingelser skal fastsettes.