Hva vil vi med kystsonen?

Leserinnlegg fra Jan Skjærvø

Norges Fiskarlags generalsekretær Jan Skjærvø skriver om forvaltningen av kystsonen i leserinnlegg i FiskeribladetFiskaren i dag. Innlegget er gjengitt i sin helhet her.-

Norge er en stormakt innen fiskeri, også sett i global sammenheng. Det har ikke kommet av seg selv. Folket langs kysten har utviklet fiskeriene både til havs og langs kysten. I kombinasjon med små gårdsbruk og etter hvert annen næringsvirksomhet, har vi fått kystsamfunn slik vi kjenner dem i dag. Det er i kystsonen og i havet det støste vekstpotensialet og muligheter for økt verdiskaping ligger.

Det er mange brukere av kystsonen, både til næringsaktivitet og til aktiviteter knyttet til ulike former for rekreasjon. Og der ulike brukerinteresser omgås oppstår grunnlag for konflikter. Derfor er det viktig å ha gode kjøeregler. Det er viktig at enkelte aktiviteter ikke slår seg fram på bekostning av andre interesser. Gode prosesser, nært samarbeid og respekt for hverandres interesser, er selve grunnlaget for å lykkes med å ta i bruk kystsonen på en god og balansert måte. Det har alltid vært Fiskarlagets holdning. Derfor har Fiskarlaget vært aktiv i utarbeidelse av kommunale kystsoneplaner, for at viktige fiskeområder og låssettingsplasser må være tydelig avmerket.

Da havbruksnæringa startet sin virksomhet var det i svært stor grad tuftet på generasjoners erfaring fra fiskeri. Naturlig nok, ettersom det var fiskere som var føst startet med oppdrett av laks. De kunne teknikken for at fisken skulle leve, og for å finne de plassene som egnet seg best til oppdrett. Dette var steder hvor låssetting hadde funnet sted i generasjoner. Her var det dybde og gjennomstrømming som var viktig for et godt resultat.

I dag er det et mylder av aktivitet i kystsonen og i skjærgården. Mye av denne aktiviteten foregår i sommerhalvåret. Ny teknologi innenfor navigasjon gjø det mulig for de aller fleste å ta seg fram på en trygg måte. Og det er fint at naturen tas i bruk- at folk nyter sjølivet.

Men, det er flere forhold som opptar Norges Fiskarlag innen utviklinga i kystsonen.

Det ene er forsøpling av kystområder som følge av utslipp fra virksomheter knyttet til bergindustrien, og opphugging av svære oljeinstallasjoner fra Nordsjøen. Det er nesten uforståelig at norske myndigheter gir tillatelse til utslipp av så store mengder gruveavfall som tilfelle er i dag, etter som det dreier seg om å dumpe flere millioner tonn med delvis giftig avfall langs kysten og i fjordene. Dette er avfall som ødelegger bunnforholdene, og som det tar flere tiår for naturen å reparere. Men det heter ikke dumping i denne industrien, det heter deponering. Selv om det å deponere egentlig betyr mellomlagring, at man skal foreta endelig lagring senere.

For sammenlikningens skyld, og uten å forsøke å bortforklare noe som helst, omtales det som miljøkriminalitet dersom en fisk som ikke er egnet til menneskeføde, for eksempel fordi den er halvspist av en sel, går over rekka på en fiskebåt.

En annen sak som opptar Fiskarlaget, er det som nå benevnes som Aktiv forvalting. Her skal flere lokale og regionale forhold ses i en sammenheng. Å vektlegge lokale forhold er nyttig, men det er viktig at berøte fiskere blir tatt med på råd så tidlig som mulig.

Fiskarlaget har pekt på at selve forvaltningssystemet for fiskeressursene kan bli utfordret ved et system som Aktiv forvaltning representerer. I Norge har vi en nasjonal ressursforvaltning. Den må ikke rokkes ved. Det drives fiske langs hele kysten, uavhengig av bosted. Slik må det være også i framtida. Vi kan ikke ha det slik at den enkelte kommune eller region fastsetter vilkårene for å drive fiske innenfor sine grenser. Det må være et nasjonalt forvaltningssystem som ivaretar dette på en langsiktig, god og bærekraftig måte.

Et tredje forhold som opptar Fiskarlaget, er spådommen om mangedoblet produksjon i havbruksnæringa de nærmeste årene. Denne næringa beslaglegger svære areal langs kysten. Ikke bare selve merdene med fisk, men svære fortøyninger gjø at store områder blir gjort uegnet til å drive fiske. Det samme gjelder områder avsatt til avlastningsmerder. En mangedobling av havbruksnæringa vil kreve ytterlige areal. Det vil by på utfordringer. Fiskerne kan ikke sitte rolig å se på at viktige fiskeområder blir beslaglagt til andre aktiviteter.

Et siste forhold som kan nevnes er problemstillingene knyttet til fritidsfiske og fisketurisme. Det er fint at havet brukes til rekreasjon og dermed bidrar til at Norge er et land som trekker turister. Men det må være en rimelig balanse mellom rekreasjon/turisme og det å beskatte fiskebestandene langs kysten og i fjordene. I det minste må det innføes registreringsordninger som kan vise hvor omfattende denne aktiviteten egentlig er. Det er ikke ubetydelige mengder fisk som beskattes av disse aktivitetene. En død torsk er en død torsk enten den er fanget av en yrkesfisker eller noen annen.

Fiskerne driver høsting av havet til matproduksjon. Derfor er man avhengig av et rent hav med god forvaltning, livskraftige bestander og intakte økosystemer. Dokumentasjon av dette er avgjøende for råstoffkvalitet, omdømme og markedsverdi for norsk sjømat. Miljøperspektivet er viktig. Generelt må vi kunne si at er det i dag er en god dialog mellom fiskere, forvaltning, forskere og miljøorganisasjoner om marint vern.

Skal vi klare å vedlikeholde havet og kystområdene som fullverdige økologiske produksjons-områder for villfisk og annen sjømat, må alle brukerne legge breisida til i et konstruktivt og langsiktig samarbeid. –

–

Jan Skjærvø-

Generalsekretær Norges Fiskarlag

–