Fiskernes lovverk forstsatt viktig

Debattinnlegg fra Jan Skjærvø

– Omkampenes tid er visst ikke forbi. Selv om Stortinget for kort tid siden vedtok en ny fiskesalgslagslov, så er den etter enkeltes mening ikke moderne nok. Dette skriver generealsekretær Jan Skjærvø i Fiskarlaget i et debattinnlegg om lovverket i fiskerinæringen.

DERFOR ER FISKERNES LOVVERK FORTSATT VIKTIG

Omkampenes tid er visst ikke forbi. Selv om Stortinget for kort tid siden vedtok en ny fiskesalgslagslov, så er den etter enkeltes mening ikke moderne nok. Vi hører ofte at fiskeindustriens organisasjoner, med Fiskeri- og havbruksnæringenes Landsforening (FHL) i spissen, viser til hvor godt det går i havbruksnæringa uten en fiskesalgslagslov. Akkurat som det forklarer at loven er umoderne eller unødvendig. Det er som å sammenlikne epler og pærer.

Havbruk er ren industri med råstoffet tilgjengelig «utenfor kaikanten» hele året, og markedet kan pleies uavhengig av sesongsvingninger. Fiskeriene er fangstbasert med de naturgitte svingninger det medfører. Fiskeriene, og særlig hvitfisksektoren, har en samfunnskontrakt som skal oppfylles.

Kontrakten består i å levere råstoff til landindustrien for videreforedling, verdiskaping og sysselsetting. En slik samfunnskontrakt har ikke havbruksnæringa.

På en måte er det ikke så merkelig at FHL driver et råkjør mot fiskesalgslagsloven og deltakerloven, både i stortingskorridorene, i departementene og i media. De vil sikre seg større muligheter til selv å fastsette pris på råstoffet og til å eie fiskefartøy. Hvis det skjer vil også de små og mellomstore kjøperne tape på dette.

Min påstand er at kampen om tilgangen på fisk innenfor kjøperkorpset vil øke, og de store aktørene vil over tid overta de mindre bedriftene. Altså; de store blir større og det blir enda lengre mellom leveringsmulighetene for flåten. Noe som igjen påvirker flåtestrukturen og næringas betydning for sysselsetting langs kysten.

Fiskerne har alltid vist stor tilpassingsevne. Flåteleddet vil i et slikt tilfelle med stor sannsynlighet bygge større båter med muligheter for innfrysing om bord. Konsekvensen blir en forsterket videreføring av måten havbruksnæringa fungerer på i dag; at Norge blir en enda større eksportør av ubearbeidet råstoff. Altså flyttes stadig mer råstoffbearbeiding og dermed verdiskaping ut av samfunnene langs kysten, og ut av Norge.

Er det en ønsket utvikling?

Min andre påstand er at fiskesalgslagsloven og deltakerloven bidrar til stabilitet både for fiskere og kjøpere. De bidrar også til langsiktig satsing. Deltakerloven er dessuten en avgjørende forutsetning for at norske kvoter/fiskerettigheter forblir i Norge.

Jeg velger å tro at mange kjøpere langs kysten heller ser på andre muligheter for å bedre lønnsomheten enn å rasere dette lovverket. Det er tross alt slik at dagens kjøperkorps, store og små, har bygd seg opp og utviklet sine bedrifter innenfor dagens regelverk.

Min siste påstand er at hvis FHL hadde brukt like mye energi på omstilling og produktutvikling som de gjør på å svekke/fjerne fiskernes sentrale lovverk, så hadde det stått bedre til i industrien enn det gjør i dag. Kanskje hadde det ikke vært behov for store og omfattende utredninger om hvordan fiskeindustrien kan bedre sin økonomiske situasjon.

Man løfter ikke norsk fiskerinæring ved å svekke flåteleddet som er grunnlaget for all videre verdiskaping, både i industrien og langt på vei også i havbruksnæringa.