10 gode fiskeripolitiske råd

Den norske fiskeflåten er moderne, differensiert og innovativ. De ulike flåtegruppene bidrar samlet til å skape aktivitet i fiskeindustrien og kystsamfunnene langs hele kysten.

Stabilitet i ressursfordelingen er avgjørende for å sikre forutsigbarhet, og for at fiskerne og rederiene skal kunne tilpasse seg ressursgrunnlaget.

Dagens ressursfordelingen mellom fartøygruppene er i all hovedsak basert på omfattende prosesser og vedtak i Norges Fiskarlag.. Representanter fra de ulike fartøygruppene har forhandlet frem viktige pilarer i det norske kvotesystemet som trålstigen, sildestigen og Finnmarksmodellen.

Et bredt flertall på Stortinget kom våren 2024 fram til et forlik i behandling av Kvotemeldingen. For fiskeflåten bidrar et så bredt forlik til nødvendig stabilitet og forutsigbarhet i fiskeripolitikken, men det forutsetter at Stortingets vedtak følges opp.

Det ble både i Kvotemeldingen og det påfølgende kvoteforliket skissert og vedtatt en rekke tiltak. Flere av disse punktene er foreløpig ikke gjennomført, noen er i prosess, mens andre igjen ikke er påbegynt. Norges Fiskarlag mener det nye Stortinget må følge opp regjeringens arbeid med oppfølging av kvotemeldingen og kvoteforliket, og sikre at enigheten i kvoteforliket gjennomføres.

De første tilbakefallene av strukturkvoter vil skje i kommende stortingsperiode. Kvotemeldingen og kvoteforliket konkluderte med at tilbakefallet skal følge Fiskarlagets forslag (modell X), hvor tilbakefallet fordeles med full effekt på grunnkvoter og halv effekt på strukturkvoter. Det er imidlertid fortsatt uklart hvordan regelverket og de tekniske løsningene vil utformes. De første strukturtilbakefallene skjer i 2027/2028, og det haster derfor med å få dette på plass.

Fiskeriene høster av fornybare ressurser, og er avhengig av en god forvaltning av de marine ressursene. Kontroll på uttaket fra havet er nødvendig for at også framtidige generasjoner skal kunne høste av havet, skape arbeidsplasser, og bidra til aktivitet og bosetting langs kysten.

Fiskerikriminalitet er et problem både for samfunnet og fiskerinæringen selv, ikke minst for den store majoriteten av fiskere og næringsaktører som følger regelverket.

Tiltak mot fiskerikriminalitet må utvikles gjennom samarbeid, tillit og respekt for virkeligheten på havet.

Fiskeflåten er mangfoldig, med ulik fartøystørrelse, ulike driftsmønstre og økonomi. Det er viktig at man i utforming av regelverk og teknologi for å stoppe fiskerikriminalitet forstår disse forskjellene og har kjennskap til fiskernes hverdag. Da unngår man ordninger som ikke fungerer, eller kompliserer arbeidet om bord i fiskefartøyene.

Fiskarlaget anbefaler Stortinget å jobbe for en målrettet innsats mot fiskerikriminalitet som ikke svekker fiskeflåtens konkurransekraft overfor konkurrentene i utlandet eller mellom aktørene i den norske flåten. På den måten kan man skape en felles front mot de som vil utnytte de marine ressursene på samfunnets bekostning.

Kunnskapsinnhenting og kartlegging av havmiljøet, økosystemene i havet, og de nye næringenes påvirkning på disse, må være en sentral prioritet i tiden fremover. Havforskningsinstituttet spiller en viktig rolle i forvaltningen av de norske havområdene. Kostnadene til forskningstokt har økt vesentlig mer enn den generelle prisstigningen de siste prene. Når instituttets budsjetter bare er prisjustert, slik som i 2025, svekker det den viktige toktaktiviteten. Norges Fiskarlag er svært bekymret over at manglende toktdekning og redusert kapasitet vil gå ut over mulighetene til å opprettholde en bærekraftig høsting av de marine ressursene.

Særlig i en situasjon med kvotenedgang på flere viktige bestander, slik som nå, vil interessen for utnyttelse av alternative fiskerier, ofte på såkalte datafattige bestander, øke. Datafattige bestander forvaltes svært forsiktig, og kvotene blir gjerne satt lavere enn det er biologisk grunnlag for. Ved å styrke forskningen på datafattige bestander vil man kunne gi fiskerinæringen både på sjø og land flere strenger å spille på, særlig i nedgangstider.

Samtidig er det viktig å opprettholde forskningsaktiviteten på de kommersielt viktigste bestandene.

Fiskeriene er en næring som er avhengig av et rent havmiljø og velfungerende økosystemer. Vern og bevaring er i mange tilfeller et nyttig forvaltningsverktøy.

Det er imidlertid viktig at det marine vernet ikke blir for fragmentert. Fiskarlaget er redd for at fiskeriene blir den tapende part gjennom et bit-for-bit-vern. Derfor trenger vi nasjonale overordnede rammer som setter lokale og regionale initiativ i system, og som ser initiativene i sammenheng med bevaringen som skjer i ressursforvaltningen gjennom for eksempel fiskekvoter og trålfrie soner.

Norges Fiskarlag støtter bruken av verne- og bevaringsområder som en viktig del av verktøykassen når det gjelder forvaltning av økosystemene, naturmangfold og sårbare arter også i sjø. Samtidig kan vi ikke godta reguleringer som mangler faglig grunnlag og hvor fiskernes interesser ikke har blitt ivaretatt på en skikkelig måte.

Det er også stadig flere næringsaktiviteter som ønsker å ta havet i bruk.

Fiskerinæringen mener det må stilles krav om at ny virksomhet på havet ikke må bygges opp på bekostning av havmiljø, sjømattrygghet, gyte- og oppvekstområder, fiskebestander og fiskernes driftsgrunnlag og lønnsomhet.

Det må stilles tydelige og absolutte krav til sameksistens med fiskeri, og miljøpåvirkningen fra nye næringer, som havvind, mineralutvinning og oppdrett.

Vern av havområder og ny næringsaktivitet på havet krever store arealer. For Fiskarlaget er det viktig at fiskeriene og viktige fiskeområder skjermes når arealer tildeles. Det må føres en helhetlig havpolitikk som ser helheten av vern og aktivitet på havet, og som sikrer fiskeriaktiviteten også for framtiden.

Dagens CO2-avgift bidrar ikke etter sin hensikt. Den øker, heller enn å redusere utslippene til fiskeflåten fordi fartøy unngår avgiften ved å fylle i utlandet og dermed går lengre distanser. I tillegg svekker avgiften fiskeflåtens konkurransekraft i forhold til andre land, da ingen land påfører sin fiskeflåte en tilsvarende avgift.

Norges Fiskarlag mener fiskeflåten må fritas fra CO2-avgiften inntil realistiske alternativer til fossile energibærere eksisterer og er tilgjengelige for fiskeflåten. Fram til dette er tilfellet, hindrer heller enn bidrar CO2-avgiften til det grønne skiftet i fiskeflåten ved at den reduserer flåtens muligheter til å investere i ny, grønn teknologi

Subsidiært mener Norges Fiskarlag at kompensasjonsordningen må styrkes vesentlig, innrettes på en mer forutsigbar måte, og videreføres til 2030.

Som alle andre deler av samfunnet må også fiskeflåten omstilles til lav- og nullutslippsdrift. Utfordringen per dags dato er at det i praksis ikke finnes noen tilgjengelige alternativer til fossile energibærere.

For den mindre kystflåten kan elektrifisering være et alternativ, men da må det bygges ut el-infrastruktur og lademuligheter langs hele kysten, i tillegg til at det må tilgjengeliggjøres støtteordninger som gjør el- og hybridbåter realiserbare.

Havfiskeflåten og den større kystflåten har et driftsmønster uten et fast seilings- og landingsmuligheter. Da blir dagens muligheter enten for plasskrevende eller for dyre til at flåten kan ta de i bruk.

I det grønne skiftet i fiskeflåten trenger man tiltak som bidrar til utslippsreduksjon, ikke kun nullutslipp. Utskiftningen av båter i fiskeflåten går sakte. Avhengig av flåtegruppe er levealderen til norske fiskebåter alt fra 20 til 40 år. Derfor bør det også være tilgjengelige virkemidler som bidrar til at det utvikles og tas i bruk teknologi som kan senke utslippene fra eksisterende fartøy. Et eksempel på et slikt tiltak er utbygging av landsstrøm i fiskerihavnene, slik at fiskebåter kan være koblet til strøm, istedenfor egne hjelpemotorer, når de ligger til kai. Dette tiltaket vil bidra til en betydelig reduksjon av utslippene.

Norges Fiskarlag vil også vise til Kvotemeldingen, hvor Regjeringen foreslo å nedsette en arbeidsgruppe som bl.a. skulle vurdere hvordan det kan legges til rette for en fartøyutforming med lavere klimaavtrykk. Bakgrunnen for dette er at mens dagens inndeling av kvotegrupper i kystflåten bidrar til en differensiert fiskeflåte, legger den sterke begrensninger på fartøyutforming. Når fartøy må holdes innenfor bestemte lengdegrenser fører det til brede og høye fiskefartøy som glir dårligere gjennom vannet med økt drivstofforbruk. Man trenger en differensiert fiskeflåte, men det er behov for å se hvordan man kan kombinere ulike målsetninger i fiskeripolitikken med de klimapolitiske målsetningene.

Fiskeryrket er Norges farligste yrke. Siden 2000 har over norske 150 fiskere tapt livet på havet. Sikkerheten på havet må styrkes og prioriteres.

Det er risiko knyttet til å drive fiskeri. Det er derfor nødvendig å ha beredskapen på plass når det skjer ulykker. Redningshelikoptertjeneste og Kystvaktens tilstedeværelse utgjør sammen med Redningsselskapet sikkerheten og beredskapen for fiskerne i de norske havområdene.

Norges Fiskarlag mener det er viktig at Stortinget har sikkerhet til sjøs med i utvikling av politikk for fiskeflåten og andre relevante aktører. Det må videre bevilges tilstrekkelige midler til å drifte en fullverdig rednings- og beredskapstjeneste. Det må også jobbes med holdningsskapende tiltak og opplæring.

Sjømatnæringen må sikres en plass i den norske matberedskapen, på den måten sikres landet en best mulig matberedskap basert på de ressursene vi har tilgjengelig fra både landbruket og sjømatnæringen.

Norge eksporterer over 95 % av sjømaten vi høster og produserer. Ved en krise vil det både være mulig og naturlig at en større del av sjømaten går til vår nasjonale matforsyning- og beredskap.

At Stortinget våren 2025 vedtok å inkludere norsk sjømat i norsk matberedskap er viktig for det videre beredskapsarbeidet.

Sjømatnæringen og fiskerinæringen er også viktige totalberedskapsaktører på andre måter enn kun som matprodusent.

Fiskeflåten dekker enorme områder, langs kysten, sør i Nordsjøen, helt nord i Barentshavet og i andre lands soner. Fiskeflåten sikrer norsk tilstedeværelse og bidrar til å hevde norsk suverenitet og norske interesser.

Materiell og utstyr er selvsagt også en viktig del av totalberedskapen, og den norske fiskeflåten på over 5000 fartøy vil åpenbart kunne bidra både til transport og med (mobil) lagringsplass i en krisesituasjon.

Sjømatnæringen er en eksportnæring avhengig av lave tollbarrierer til sine markeder. Omtrent 95 % av den norske sjømaten eksporteres til markeder over hele verden. Samtidig møter sjømatnæringen på betydelige tollbarrierer til flere markeder. Norges Fiskarlag vil oppfordre norske myndigheter til å styrke arbeidet for økt markedsadgang for norsk sjømat.

Konkurransen i butikkhyllene er hard, og forutsigbar markedsadgang er viktigere enn noen gang. Fiskarlaget er bekymret for en utvikling hvor våre konkurrentland klarer å forbedre sin markedsadgang, mens vi i Norge nærmest står på stedet hvil. Fiskarlaget mener det er helt feil å stramme inn importvernet til Norge, da det absolutt er en risiko for at dette vil bli møtt med mottiltak rettet mot fisk og sjømat.

Norge må hegne om og forbedre våre eksisterende handelsavtaler, samtidig som det jobbes for å åpne dører til nye sjømatmarkeder rundt om i verdenen.

EUs indre marked er Norges største sjømatmarked. EØS-avtalen sikrer inngang og lave tollbarrierer til dette markedet. Norge må hegne om EØS-avtalen og de mulighetene den gir, men Fiskarlaget mener man også i større grad bør bruke spillerommet i EØS-avtalen og relasjonen til EU til å jobbe for bedre markedsadgang for norsk sjømat.