Det snur fort
Kronikk «Fra Toppen»
-En viktig nøkkel for å håndtere situasjonen vi nå har foran oss, er et tett og konstruktivt samarbeid mellom næringsorganisasjonene og myndighetene. Dette skriver Fiskarlagets generalsekretær Sverre Johansen i denne artikkelen som står på trykk i «Norsk Fiskerinæring»
De siste 10-15 årene har vært en nokså sammenhengende opptur for den norske fiskeflåten. Også resten av verdikjeden har faktisk hatt noen gode år. Med drahjelp fra en stadig svakere norsk krone har nye eksportrekorder blitt notert hyppig. Vi har hatt rekordhøye kvoter av mange fiskeslag, og førstehåndsverdien har vokst jevnt og trutt. Flinke og hardtarbeidende fiskere har gjort seg fortjent til solide lotter, og det har blitt investert i nye fartøy og nytt utstyr. Både næringen og forvaltningen har tatt gode og riktige valg – samtidig som vi også har hatt litt flaks.
I en periode hvor omtrent alle piler har pekt oppover, har det kanskje vært lett å glemme at fiskeri er en syklisk næring. Naturen svinger, og fiskerinæringen svinger med. For mange med litt fartstid er dette både selvsagt og noe mange har kjent på kroppen. Og for de som eventuelt ikke husker eller var med i forrige krise, så vil nok de neste årene gi noen helt nye erfaringer. Det er ikke til å komme forbi at det vil bli krevende.
Så sent som i 2021 var det en torskekvote i Barentshavet på 885 600 tonn. Rådet for 2025 er på 311 587 tonn. Hvis kvoten fastsettes i tråd med rådet, så vil det innebære en reduksjon på nesten 65 prosent. Det vil være det laveste kvotenivået siden 1991. I tillegg ligger det an til kvotereduksjoner for blant annet hyse, blåkveite og kongekrabbe. Kvoterådene for enkelte viktige hvitfiskbestander i Nordsjøen, herunder torsk, angir også nedgang for neste år. Videre befinner rekekvotene i Skagerrak og Nordsjøen seg på et bunnivå. Samtidig er det strammet inn kraftig i reguleringen av fiskearter som i tidligere kriser har vært viktige alternativer, som lange, brosme, kveite og uer. Resultatet er at hele hvitfisknæringen vil ha et betydelig mindre kvantum å jobbe med i årene framover. Det vil igjen ha betydning for behovet for arbeidskraft, inntekter og lønnsomhet. Et lavere aktivitetsnivå vil også prege lokalsamfunnene langs kysten, med konsekvenser på mange plan.
Innenfor de pelagiske fiskeriene som sild, makrell og kolmule er det også store variasjoner. Neste års kvoteråd for de viktigste pelagiske bestandene er ikke kjent i skrivende stund, men situasjonen vil nok ikke på langt nær være like dramatisk som den vi ser i hvitfisksektoren.
Det er vanskelig å finne andre næringer som må tilpasse seg så store endringer på så kort tid. Og selv om det er mange år siden næringen stod i en tilsvarende situasjon, så er det en utvilsom styrke at fiskerinæringen er robust og i stand til å omstille seg raskt.
Sverre Johansen skriver i denne artikkelen om vilkårene for næringen. Et element som også er en stor og viktig samtidig utfordring er «Veien videre» i Fiskarlagets indre anliggender. Her fra høstens organisasjonskonferanse.
«La aldri en god krise gå til spille» skal britenes ikoniske statsminister Winston Churchill ha sagt. Det er noe fiskerinæringen tilsynelatende har tatt til seg. Ulike kriser har vært med på å definere næringen. Sildekollapsen på slutten av 1960-tallet var med å legge grunnlaget for det moderne ressursforvaltningsregimet. Torskekrisen på slutten av 1980-tallet var et vendepunkt i utviklingen av kvotesystemet. Forløperne til dagens strukturkvoteordninger har kommet som svar på utfordringer i de ulike fartøygruppene, og ordningene har vært svært viktig for å sikre bedre lønnsomhet og tilpasning av fangstkapasitet. Lærdom fra tidligere kriser kan gjøre det lettere å møte den neste.
Det er mange som har stilt spørsmål om hva som ligger bak de betydelige kvotenedgangene vi nå er vitne til, kanskje særlig for torsken i Barentshavet. Dette skal i utgangspunktet være en av de bestandene vi har best kunnskap og mest data om, med lange tidsserier og god toktdekning. Kvotefastsettelsen har i mange år vært basert på en grundig evaluert høstingsregel, og det er ingen klare indikasjoner på at det har blitt fangstet ut over fastsatte kvoter. Forklaringen på at kvotene likevel har gått ned, er enkel nok; rekrutteringen av nye årsklasser til den fiskbare delen av bestanden har sviktet. Naturlig variasjon ser ut til å trumfe de mest avanserte forvaltningsregler. Dette er noe vi har sett mange ganger, både med positivt og negativt fortegn. De rekordhøye kolmulekvotene vi har hatt de siste årene skyldes noen få ekstremt sterke årganger, og det samme har vi tidligere sett for blant annet norsk vårgytende sild og nordøstarktisk hyse. Og når påfyllet av sterke årsklasser stopper opp, så går kvotene uvegerlig ned.
Det er sentralt at havforskerne går nærmere inn på årsakene som kan ligge bak den mangeårige rekrutteringssvikten for torskebestanden i Barentshavet. Samtidig bør vi være skeptiske til «svogerforskningen» som florerer. Av de mer kuriøse påstandene om årsakene til bestandsnedgangen og kvotekuttene, så har lederen for Norges Kystfiskarlag pekt på Fiskarlaget. Det er kanskje ikke mer å vente fra den fronten.
Det er ikke lenger noen stor diskusjon om hvorvidt kvoterådene fra havforskerne skal legges til grunn for kvotefastsetting. Det er en sentral del av en ansvarlig og langsiktig ressursforvaltning. Samtidig registrerer vi at fiskerne ikke alltid kjenner seg igjen i rådene som kommer, og mange av artene vi høster av kategoriseres som datafattige. Det er derfor kritisk viktig at Havforskningsinstituttet har tilstrekkelig med ressurser til å drive marin forskning i verdensklasse, og det må utvikles nye metoder og et tettere samarbeid der fiskernes kompetanse, erfaringer og observasjoner benyttes på en systematisk og bedre måte enn i dag. Forhåpentligvis kan dette være noe vi tar med oss ut av denne krisen.
En viktig nøkkel for å håndtere situasjonen vi nå har foran oss, er et tett og konstruktivt samarbeid mellom næringsorganisasjonene og myndighetene. Gjennom målrettede tiltak vil det være mulig å dempe de negative effektene av kvotenedgangen. Både regulatoriske virkemiddel, justeringer i avgiftssystemet og tiltak for mannskap og ansatte må vurderes slik som framtidsutsiktene framstår i de kommende årene for hvitfisknæringen.
Godt samarbeid med våre myndigheter, politikere og andre samfunnsaktører er viktig. Under Arendalsuka i høst ble sikkerhet på havet og nullvisjonen satt på dagsorden med en rekke gode krefter samlet på kaia.
De som var med, f.v.: stortingsrepresentant Olve Grotle (H), fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen, fung. sjøfartsdirektør Alf Tore Sørheim, fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss, fisker Atle Nilsen, generalsekretær Grethe Herlofson i Redningsselskapet og generalsekretær Sverre Johansen i Norges Fiskarlag.
For å tilpasse seg til en periode med et betydelige svakere driftsgrunnlag, vil det være nødvendig med midlertidige driftsordninger eller andre ordninger som gir flåten fleksibilitet til å håndtere ekstraordinære lave kvotenivå på flere bestander samtidig. Slik kan flåten opprettholde et helårlig fiske, fiske mer effektivt og miljøvennlig og med lavere kostnader. Virkemiddel som midlertidige driftsordninger, vil også bidra positivt med tanke på å sørge for jevnere og mer forutsigbar tilførsel av råstoff til landindustrien. Alternativt kan det være mulig å utvide gjeldende ordninger; slumpfiskeordning, samfiskeordning, kvotesamarbeidsordning og kvotebytteordninger. Disse ordningene kan relativt enkelt utvides midlertidig som ekstraordinære tiltak til å omfatte flere fiskeri, flere fartøygrupper og større andel av det enkelte fartøys kvotegrunnlag. I dagens situasjon er det behov for praktiske og smidige løsninger, som enkelt lar seg reversere. Samtidig må vi lytte til fartøygrupper som entydig mener at kvotetakene i strukturordningen må økes, slik som for eksempel konvensjonelle havfiskefartøy, som nå utvilsomt befinner seg i en meget krevende situasjon.
Så har vi fra næringen lenge pekt på at opptrappingen av CO2-avgiften er svært belastende, og svekker konkurransekraften. Det er derfor helt avgjørende at den såkalte kompensasjonsordningen styrkes, og at innbetalt CO2-avgift i sin helhet må gå tilbake til næringen gjennom kompensasjonsordningen og en mindre del til en miljøavtale for CO2-reduksjon og teknologi-implementering. Dette vil ha en positiv effekt for både fiskeflåten og fiskeindustrien, ved at flere fiskerier holdes i gang.
Kommende uke legges statsbudsjettet frem og det er allerede kjent at regjeringen vil imøtekomme næringen noe når det gjelder CO2-kompensasjon. Fiskarlaget har jevnlig dialog med det politiske miljøet. Her fra et møte tidligere denne uka med Høyre, der også CO2-saken var på dagsorden; fra venstre Sverre Johansen, Olve Grotle (H), leder Kåre Heggebø og Nikolai Astrup (H). Foto: Hanna Bakke-Jensen, Fiskarlaget
Kvotenedgangen i hvitfisksektoren vil innebære at næringens behov for arbeidskraft, både mannskap i fiskeflåten og ansatte i fiskeindustrien, vil gå ned. Dette er dramatisk for de det gjelder, familiene og lokalsamfunnene. Det er imidlertid mulig å avhjelpe de negative effektene gjennom justeringer av gjeldende ordninger for permitteringer og A-trygd. Det bør også gjøres justeringer slik at mannskap i en periode kan ha høyere inntekt fra andre arbeidsforhold, uten at de mister retten til å være registrert på blad B i fiskermanntallet.
Det er samtidig ekstremt viktig at tiltak som settes inn ikke må ha en geografisk slagside. Hele kysten rammes av kvotenedgangen, og særbehandling av enkelte områder innebærer at andre rammes enda hardere. Det er også avgjørende at tiltakene ikke virker konkurransevridende. Markedet må få lov til å virke også i nedgangstider. I perioder med knappe kvoter og pressede marginer er det også nødvendig å følge ekstra godt med i ressurskontrollen. Like konkurransevilkår innebærer også at et kilo må være et kilo over alt.
Etter mange gode år, så har det snudd raskt, spesielt i hvitfisksektoren. Næringen har gode forutsetninger for å håndtere krevende tider, men det fordrer som nevnt et godt samarbeid både internt i næringen og mellom næringen og myndighetene. Dette er ikke tiden for å ri prinsipper, og det er behov for raske avklaringer. Tidligere kriser har vært både krevende og smertefulle, men de har samtidig bidratt til omstilling og utvikling. Vi vet ikke hvordan de neste årene vil utarte, men vi vet at næringen består av flinke folk som er vant til å jobbe under tøffe forhold. Det er den beste forutsetningen for at næringen også denne gang vil håndtere det vi nå skal gjennom.